Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er på ny en debatt mellom herrene Kurdøl og Ohlsen om hvorvidt Lillehammer Kunstmuseum (LKM) oppfyller sine forpliktelser om regional forankring (Kurdøl 15.5. og Ohlsen 18.5.). Jeg synes begge har gode argumenter. På den ene siden hevder Kurdøl at LKM forsømmer sitt samfunnsansvar ved å ignorere den regionale tradisjonen med desentralisert kunst (dokumentert i heftene «Stedskunst i Oppland 1983-2008» og «Over alle hauger», begge utgitt av Oppland Kunstsenter).
Museet har i hvert fall etter Per Bjarne Boyms tid som direktør, ikke latt seg involvere i noen av de mange prosjektene som har foregått i regionen. Museet bruker sine ressurser på å planlegge og gjennomføre utstillinger på egne vegger, og later ikke til å være opptatt av det som foregår lenger ut. Et lite unntak finnes på hjemmesiden til LKM der det er en lenke til Kunstløypa i Lillehammer, som viser til skilt med reproduksjoner av eldre malerier med bymotiver, utplassert i byen.
Lillehammer Kunstmuseum forsømmer sitt samfunnsansvar
Ohlsen viser i sitt svar til at LKM har hatt flere utstillinger eller visninger med kunstnere med regional og lokal forankring, og til at de har kjøpt inn verk av slike kunstnere. Dessuten har de støttet utviklingen og utgivelsen av boka «Kunsten og Lillehammer» av tidligere direktør Svein Olav Hoff. Og så har de et formidlingsprogram for skoler der verkene «Flokk» i Sør-Fron og «Mennesket og moderskipet» ved Lillehammer skysstasjon er eksempler på kunst plassert ute.
Jeg kjenner begge debattantene, jeg har tatt initiativ til to stedskunstprosjekter med polske og norske kunstnere i Lillehammer (1987 og 2008), jeg har vært prosjektleder for tre stedskunstprosjekter i regi av Oppland fylkeskommune, og jeg har sittet i styret for stiftelsen LKM i fire år (2019-23). I sistnevnte funksjon hadde jeg dog ingen innflytelse på utstillingsprogrammet.
Noe av kjernen i diskusjonen her er åpenbart hva slags kunst som er verdig til å brukes ressurser på for LKM. Det er lett å si seg enig med Ohlsen i at forvaltning av mange verk som står utendørs i vær og vind, kanskje langt av gårde, ikke er ressursmessig forsvarlig. Da må løsningen være å forvalte og vise dokumentasjonen. Svært mye anerkjent stedskunst eksisterer bare som fotos og annet materiale. Jeg tror at det også er Kurdøls anliggende.
Så klart tar kunstmuseet ansvar!
I fjor høst kom Per Bjarne Boym med et forslag til et verk som kunne egne som for innkjøp og formidling på denne måten: Nemlig «Sweet Oblivion» av Kurdøl (se foto). Dette er en gipsform som er støpt oppå en naturstein oppe ved Kvitmannsberget. Verket har stått der siden 2008 og har en forhistorie fra 1987. Det krever ikke mye vedlikehold, det står nær stien og kommunen er grunneier. Oppfordringen sendes videre.
En rekke fine verk er realisert ute naturen og i tettsteder de siste 10 åra i Innlandet. Informasjon om disse verkene er ikke så lett å finne for de kunstinteresserte i byen eller tilreisende. LKM kunne vært et sted som la til rette for formidling av disse kunstverkene. På et tidspunkt vil en samleutstilling også være veldig interessant. Dette krever selvfølgelig kritisk, kuratorisk arbeid, men da må interessen være der. Jeg har en mistanke om at Ohlsen ikke er så interessert i denne typen kunst. Kanskje jeg tar feil?
Per Erik Fonkalsrud, Lillehammer