Gå til sidens hovedinnhold

Er ministeren utsatt for et narrespill?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I GD nylig gikk biolog Morten Kraabøl til personangrep på meg, og også alle oss andre som vil ha tilbake settefisk av Hunderørret. Han er tydelig forbannet fordi vi ikke bøyer oss for Statsforvalteren (SF) i Innlandet. SF sto på sitt nei til settefisk nå 16. februar. Stikk i strid med klager fra hele Hunderørretregionen. Men jeg har solide «leggbeskyttere» og vil holde fokus på «ballen» – Hunderørreten.

Kraabøl skriver at det ikke er noen som helst fare for at verken bestanden eller fisket skal forsvinne. SF har gitt løfter dersom bestanden stuper. Ei forskergruppe knyttet til UiO med Chloé Rebecca Nater har derimot pekt på farene for bestanden ved settefiskstopp og forhold ved genetikken i artikkelen; Hvor vill er Norges største ørret? Tittelen henspiller på genetikken til hva en kaller villfisk. Det er ørret med hel fettfinne, fordi den stammer fra naturlig gyting i elva. Settefisken gjenkjennes på at fettfinnen er klippet av. Men settefisken har gått opp og gytt sammen med villfisken og kysset seg med den i 50 år. Villfisk av Hunderørret er derfor genetisk påvirket i forhold til villfisk før kraftutbyggingen.

Nater & co. har datasimulert Hundeørretbestanden uten settefisk. Dersom ikke tiltak settes inn, så vil bestanden avta raskt og trolig være borte innen noen få tiår, forteller simuleringen. Det ene tiltaket – og som SF lover – er et bedre elvemiljø for fisken. Det andre er begrensning av fisket. Fiskere og grunneiere har av erfaring ikke tillit til, at det er teknisk mulig eller økonomisk vilje hos kraftverkseier til å få til den nødvendig bedringen av elvemiljøet. Fisket må ta støyten ved en meget kraftig begrensing av fiske. Derfor vil vi ha settefisk. Inntak og stryking av stamfisk må opp å gå igjen allerede til høsten. Da må NINAs veileder tas i bruk ved settefiskanlegget i Hunderfossen, Rapport 1269 «Veileder for utsetting av fisk for å ivareta genetisk variasjon og integritet». Hvorfor har ikke SF valgt den som alternativ i stedet for stopp av settefisk?

For å få et inntrykk av Hunderørretstammen før kraftutbyggingen og den nær beslektede Losnaørreten (innsjø i Lågen ovenfor Tretten), er det en uunnværlig rapporten «Teinlagfisket etter Hunderørret i Gudbrandsdalslågen», ved Per Aass, UiO. Dette fisket er en urgammel teknikk for å fange oppvandrende i fisk i strømmende vann. Her skriver Aass om Hunderfossen på side 40; « ... fossen sinket eller stoppet Hunderørretens videre oppvandring.» Derfor var det ytterst få teinelag ovenfor for fossen og opp til Harpefoss. Den store majoritet av teinelag lå fra Hunderfossen og i strykene nedover. Derav navnet Hunderørret.

Den handlekraftige stortingsrepresentanten Karin Andersen har stilt spørsmål til minister Sveinung Rotevatn om Hunderørreten. I hans svar 16.09.20 er det en merkelig og ulogisk argumentasjon om særegne lokale stammer av storørret som skal gyte i Lågens sidevassdrag ovenfor Hunderfossen. Er ikke Rotevatn informert om at strekningen opp til Harpefoss også har vært gjenstand for settefisk av Hunderørretstammen i 50 år?

Losnaørreten er like lite vill som Hunderørreten i Mjøsa. Ministeren innrømmer, at det ikke er gjort DNA-prøver som bevis på særskilte stammer til bestemte gyteområder. Dersom disse særegne stammer finnes, så er det logisk å stenge ørrettrappa og ikke å pøse på med mer Hundergener høyere opp i Lågen. Men trappa er ikke stengt. Mon tro om ministeren er utsatt for et narrespill om særegne lokale ørretstammer?

Arnt Orskaug, Lillehammer