Gå til sidens hovedinnhold

Er Trump USAs verste president?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da Donald Trump vant over Hillary Clinton ved presidentvalget i 2016, skålte politikere i den russiske Dumaen (parlamentet) i sjampanje. Hvis Trump vinner igjen, vil ledere og politikere i populistiske (autoritære) land i verden trolig gjenta skålen. «Blir han gjenvalgt, vil en se en økt videreføring av den amerikanske utenrikspolitikken de siste fire årene», har lederen av utenrikskomiteen i den tyske Forbundsdagen, Norbert Röttgen, uttalt.

Verken i ord eller gjerning har Trump lagt skjul på sin sympati for sterke ledere. I det mye omtalte intervjuet med Watergate-journalisten Bob Woodward sa han bl.a. «Desto tøffere og sluere de er, desto bedre kommer jeg ut av det med dem».

Trumps beundring for Vladimir Putin var tydelig allerede før han flyttet inn i Det hvite hus. På et tidlig tidspunkt i uttrykte han et slektskap med autoritære ledere av ulike slag. Et høydepunkt var hans første utenlandsbesøk, som var i Saudi-Arabia. Mottakelsen han fikk var overdådig. Et nært forhold til det eneveldige Saudi-Arabia er bl.a. viktig for USA etter at landet brøt ut av atomavtalen med Iran.

Trump har også gått ut av andre avtaler, som Parisavtalen (2015) for reduksjon av klimautslippene i verden og den økonomiske støtten til Verdens helseorganisasjon (WHO) er trukket tilbake. Dette skjer i en tid hvor det er viktigere enn noen gang med samarbeid i kampen mot covid-19 viruset. Med utgangspunkt i «America First» har Trump reversert USAs internasjonale rolle som ledende aktør på mange områder som krever samarbeid. Vi ser nå i økende grad et isolasjonistisk USA. Det paradoksale er at tomrommene USA etterlater seg i verdensorganisasjoner, blir fylt opp av stormakter som Kina og til dels Russland.

Fire nye år med Trump vil oppildne autoritære ledere rundt om i verden, som er klare til å støtte ham. Det vil utgjøre en trussel mot en mer demokratisk verdensorden. Dette gjelder land selv innenfor EU, som Polen og særlig Ungarn. Statsminister Viktor Orbans faste grep om makten i Ungarn har skapt reaksjoner innenfor EU, som frykter at det kan true EUs krav til medlemslandene om rettssikkerhet og demokratiske prinsipper. I høst har Orban uttalt at han ønsker en ny periode for Trump. Også Polen har kommet på kant med EUs grunnprinsipper. Det gjelder f.eks. vedtak i mange regioner i landet om såkalte «homofilfrie» områder. Dersom Trump vinner kan lederne i både Ungarn og Polen være fristet til å svekke nasjonale demokratiske friheter i troen på at de har USA i ryggen.

Tyskland har allerede lenge uttrykt sterk bekymring for at et gjenvalg av Trump vil føre til uopprettelig skade på flernasjonalt samarbeid og transatlantiske relasjoner (f.eks. innen NATO og internasjonal handel). Trump, som en gang kalte NATO for gammeldags, har langet ut mot Tyskland med anklager om at landet (og for øvrig andre land) ikke tilfredsstiller kravet til tilstrekkelig medfinansiering av NATO. Han har også klaget over at europeiske land ikke støtter hans politikk overfor Kina og Iran.

Den manglende støtten til Trump i allierte og vestlige land viser seg også i meningsmålinger. I en nylig foretatt undersøkelse i 13 demokratiske land med spørsmål om tillit til hans lederskap, varierer den fra 9 % i Belgia til 25 % i Japan. Det er en uvanlig lav internasjonal støtte til en leder i et demokratisk land.

I en lederartikkel i New York Times to uker før presidentvalget blir Trump kalt USAs verste president.

Arne Chr. Stryken, Lillehammer