Det har vært vanskelig å snakke høyt om ny vannkraft. Etter forrige vinters sjokkpriser på strøm, er høsten vi har bak oss og vinteren vi står oppe i en bekreftelse på at høye strømpriser er den nye virkeligheten. Utslippsfri og regulerbar energi er verdt mer enn noen gang. Slik er det i år, slik blir det trolig også neste år, og i åra som kommer.

Kraftkommuner sluser økte inntekter innom kommunekassa og ut igjen til innbyggere som må betale dyrt for en frostfri tilværelse. Regjeringen er i tenkeboksen for å finne tiltak som kan hjelpe flere til å klare de rekordhøye strømregningene. Noe er på plass, annet tar mer tid. Den første matprodusenten har stengt drivhuset og sendt sine ansatte hjem. Strømprisene gjorde det umulig å drive.

Mens regjeringen tenker, vender noen resignert statsministeren ryggen. Trolig mer i fortvilelse og frustrasjon enn i tro på at en annen regjering ville håndtert situasjonen særlig bedre.

Dessuten handler dette om mer enn akutte løsninger på folks økonomiske utfordringer. Politikere fra alle partier må etter hvert komme opp med svar på hvordan de vil gjenopprette et strømmarked som fungerer for «vanlige folk». Det er ikke mulig uten å erkjenne at det er gjort noen dårlige beslutninger. Det er neppe heller mulig uten å erkjenne at noe av svaret handler om økt kraftproduksjon.

Nå vurderer både kraftselskaper og politikere om skrinlagte utbyggingsplaner endelig kan forsvares økonomisk. For eksempel i Gudbrandsdalslågen, nord for Vinstra.

Vi skal møte nye vassdragsutbygginger med et svært kritisk blikk. Vi må akseptere at miljøhensyn trumfer andre gode argumenter. Men vi også erkjenne at mer fornybar kraft er en del av løsningen på det problemet som akkurat nå henger over hodet på mange av oss.

Vi må først se på bunken med prosjekter som er relativt lite kontroversielle, men som er skrinlagt på grunn av lav lønnsomhet. Og vi må se om det er mulig å kombinerere flomsikring av vassdrag med kraftutbygging.

Vi har kanskje stelt dårlig med kraftbransjen, dette gullet som gjennom statlig, fylkeskommunalt og kommunalt eierskap tilhører oss alle. Som eiere har vi gått fra å være foryningsfokusert til å bli utbyttefokusert. Vi har smurt statsbudsjett, fylkesbudsjetter og kommunebudsjetter med kraftpenger.

Politisk har det vært greit i tillegg å suge enorme skatteinntekter ut av virksomhetene. Landets forrige regjering lettet litt på skattetrykket for nye vannkraftprosjekter, men opprettholdt det høye skattetrykket på eksisterende kraftverk.

Vi har stelt oss slik at det ikke har vært lønnsomt å bygge ut ny vannkraft. Og hva verre er; det har heller ikke vært særlig lønnsomt å modernisere gamle kraftverk.

Samfunnsøkonomisk ellers lønnsomme prosjekter blir ulønnsomme fordi fornybar vannkraft beskattes hardere enn svart olje! Vi preker om grønt skifte, fornybart, farvel til fossilt osv., men har samtidig latt være å gripe de muligheter som ligger nærmest.