Gå til sidens hovedinnhold

Erna tror hun kan bli historisk

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Statsminister Erna Solberg vil ha fire nye år ved makten. Lykkes hun, blir hun den norske regjeringssjefen som har sittet lengst uten avbrudd.

Starter vi i1884 med Johan Sverdrup og parlamentarismen, har Norge hatt 52 regjeringer ledet av 31 menn og to kvinner. Ingen av dem har fått sittet uforstyrret i 12 år. Uforstyrret i den mening at de ikke har måttet gå eller har gått av frivillig i løpet av tre sammenhengende stortingsperioder.

Johan Nygaardsvold satt i ti år, fem av dem som leder av samlingsregjeringen under krigen. Einar Gerhardsen var statsminister i drøyt 17 år, lenger enn noen annen, men hadde to avbrudd. Det første frivillig, da Oscar Torp overtok i 1951. Det andre høyst ufrivillig da han og hans regjering, ble kastet i august 1963 og erstattet av John Lyng fra Høyre. Lyng satt en knapp måned, før det igjen var klart for Gerhardsen. Christopher Hornsrud fikk 18 dager da han dannet den første regjeringen fra Arbeiderpartiet i 1929. Tidenes korteste, men likevel en milepæl for sosialdemokratiet. Gro Harlem Brundtland følger nærmest Gerhardsen og Nygaardsvold. Hun har ti år. en måned og ni dager på statsministerens kontor for å være nøyaktig. Så følger Jens Stoltenberg og Gunnar Knudsen og på en god og sikker sjetteplass, Erna Solberg, som altså har ambisjoner om fire nye år.

Det er som man forstår, ingen lovfestet begrensning for hvor lenge én og samme person kan holde det gående som regjeringssjef her i landet. Det er det heller ikke i våre naboland eller andre vestlige land hvor man forholder seg til parlamentarismen i en eller annen form. Derimot kan en finsk president nå bare sitte i to perioder, en begrensning som kom etter at Urho Kekkonen hadde sittet i 25 år, noe de fleste finner etter hvert syntes var i lengste laget. For en finsk statsminister er det derimot ingen grense for hvor lenge hun eller han kan regjere.

Hvor lenge bør en regjeringssjef sitte? Det er selvfølgelig et spørsmål uten et klart og entydig svar. Sett verden under ett, vil jeg påstå at for mange sitter for lenge. Begrenser vi oss til Europa, er ikke påstanden like bastant, men også her har det vært og er det fortsatt dem som klamrer seg til makten. Nederlands statsminister, Mark Rutte, er villig til å gå til sengs med hvem som helst for å kunne fortsette som statsminister, skrev det anerkjente britiske tidsskriftet The Economist i juni i år. Rutte er kanskje et eksempel på en statsleder som etter hvert, mister evnen til å bedømme hva som tjener nasjonen best, at han blir sittende eller går av. Det er og har vært flere av dem, uten at det kan sies å ha vært et stort problem i nyere norsk historie.

Trygve Bratteli skal ifølge rykter og løse kilder, ha blitt geleidet inn på et bøttekott i Folkets Hus i Oslo og fortalt at det nå var på tide at han gikk av. Det var den gang Odvar Nordli tok over. Nordlis avgang i 1981 skal heller ikke ha gått som planlagt. Ledelsen i partiet mente tidligere miljøminister og forsvarsminister Rolf Hansen burde overta. En spontan aksjon som syntes godt forberedt, fikk etter hver en styrke som gjorde det umulig for dem som prøvde, å komme utenom Gro Harlem Brundtland. Hun gikk som kjent av uten at noen hadde følt noe behov for å bidra til det.

Selv blant lojale medlemmer i partiet Høyre er det nok de som nå tenker at «fire nye år med Erna» kanskje ikke er det man trenger for å skape entusiasme, innsatsvilje og pågangsmot blant egne velgere, for ikke å si det norske folk, i årets valgkamp. Det kan synes som om det er mer mangel på mot enn bøttekott i Høyres Hus som gjør at en drøyt 60 år gammel partileder som avgjort har hatt sin tid, er de borgerliges eneste alternativ.

Selv ikke Einar Gerhardsen vant tre påfølgende stortingsvalg som statsminister. Så hvorfor skulle Erna Solberg klare det?

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer