GD publiserte
for kort tid siden resultatene fra en undersøkelse om behandling av eldre pasienter i sjukehus, som jeg hadde ansvar for. Pasientene ga uttrykk for at de hadde opplevd mange uverdige situasjoner, som mangel på informasjon, dårlig pasienttransport osv. Og de pårørende ble i stor grad oversett. Dette var en eldre pasientgruppe ( 67-83 år).

Etter oppslaget er jeg blitt kontaktet av pårørende og andre som er oppgitt over å måtte kjempe mot et stresset hjelpeapparat, hvor det virker som hensynet til enkeltindividet er blitt borte.

GD har hatt flere oppslag som viser hvordan iveren etter å spare overstyrer det å gi den enkelte et verdig tilbud. Nå sist fra Nord-Fron, hvor ledelsen prøvde å nekte en hjelpetrengende sjukehjemsplass.

I et par tilfeller har den hjelpetrengende vært utredet av spesialisthelsetjenesten som har anbefalt et forsvarlig tilbud når vedkommende skulle tilbake til kommunal omsorg. Da takker ikke kommunen for rådet. De påpeker i stedet at dette har ikke egentlig spesialistene noe med. Her er det kommunen som bestemmer, må vite. Alt dette burde handle om å behandle eldre folk med respekt. Det virker som vi har laget et system som er seg sjøl nok, og hvor brukerne blir borte.

For få år siden støttet et solid politisk flertall i Lillehammer kommune administrasjonen i at en skulle skjære ned 47 stilinger i omsorgen – samtidig som ledelsen påsto at de skulle få bedre tjenester. Denne fornærmelsen både mot de ansatte og de eldre, kostet innbyggerne og kommunen dyrt, og det framstår i etterkant som et grovt forsøk på å saldere kommunebudsjettet på de omsorgstrengendes bekostning. Eksemplene kunne dessverre vært mange flere.

Mitt utgangspunkt er at de ansatte i helse- og omsorgstjenestene i all hovedsak er folk som er dedikert til jobben, og som ønsker å gjøre siste del av livet så godt som mulig for brukerne. I den fasen jeg sjøl var pårørende for en mor i omsorgsbolig, snakket jeg med mange ansatte. Flere opplevde at de ikke strakk i forhold til de hjelpebehovene de så. Det virker som dagens modell med standardisering og økonomien i forsetet alt for ofte overser den hjelpetrengendes situasjon

Det må være rom for å prøve ut nye organiseringsmodeller. Det mest åpenbare er å åpne for individuelle modeller hvor de pårørende og den hjelpetrengende i større grad sjøl får være med å bestemme og bidra. Det er ikke sikkert det blir dyrere, men det gir ganske sikkert bedre omsorg og tar vare på de eldres verdighet.

Spørsmålet i overskriften er stilt fordi jeg lurer på om situasjonen i omsorgstjenestene kan vare fordi det «bare dreier seg om eldre». Hvis vi ser oss rundt så finner vi også andre områder hvor eldre bringes opp i uverdige situasjoner.

Obligatorisk testing i forbindelse med fornying av førerkort ved fylte 80 er en slik sak. Her må mange gjennom en demenstest som er svært lite relevant for kjøreferdighetene, og som gjør at mange opplever å bli ydmyket, uansett utfall. Det er ingen sterke trafikksikkerhetsgrunner for å holde på denne obligatoriske testen, som koster store ressurser. Verken Sverige, Danmark eller Tyskland har slike regler.

Mange skal tilbringe en betydelig del av livet som eldre. Dette livet blir klart bedre hvis vi avskaffer systematisk ydmykende ordninger. Et mål for velferdsstaten er at alle skal ha rett til et verdig liv. Det gjelder også de eldre.

Rolf Rønning, professor i sosialpolitikk, Lillehammer