Denne sommeren er det 167 år siden landets første samvirketiltak ble etablert i Norge. I landbruks- og distriktsmiljøer er det fortsatt noen som lar seg begeistre.
Ikke uten grunn: For første gang i Nord-Europa, nord for Alpene, etablerte bønder i Østerdalen det som omtales som Norges første samvirketiltak: Rausjødalen Setermeieri – i Tynset kommune.

Året var 1856, samme år som den svenskbygde båten Skibladner ble satt i drift på Mjøsa. Det var med andre ord et merkeår for Innlandet da viljen til satsing og nyutvikling sto på dagsorden minst like sterkt som i 2023.
Mens båttrafikken på Mjøsa ble forsterket med svensk bistand, var det rekruttering av sveitsisk kompetanse som skulle hjelpe norske bønder i fjellområdene.
Det dreide seg om, sterkt støttet av Selskapet for Norges Vel, å få foredlet norskproduserte oster til bedre betalte produkter. Dette var det noe sveitsere hadde greie på.

Even Aleksander Hagen har i sin tid som fylkesordfører i nær åtte år ikke fått anledning til å besøke Rausjødalen Setermeieri. Som nylig utnevnt statssekretær i Kulturdepartementet vil det ta seg godt ut i Ap-/Sp-regjeringen å sette Rausjødalen på kartet.
På mange vis er det historiske seteranlegget et ideologisk krysningsspor for både arbeiderkultur og bondekultur i vårt land. Påvirket som dette området var også av ringvirkninger fra gruvedriften på Røros.

Det var kampen for å få arbeid og bedre utkomme som sto på dagsorden, da som nå. Og nevnte Norges Vel-selskap hadde en viktigere rolle enn i dag med å bygge landet og kompetansen til en bedre hverdag.
Følgelig bør det være gode grunner for at Even A. Hagen gjør seg og sine samarbeidspartnere et ærend til Rausjødalen. Der næringssatsing og kulturhistorie i sin tid gikk hånd i hånd.

Setermeieriet ble drevet sommeren 1856 og 1857. Da var det slutt. Vær og rammebetingelser lammet prosjektet. Men erfaringene med tilflyttet kompetanse, lokal rekruttering og samarbeid mellom flere titalls bønder, satte spor.
Det er fra denne historien det ble sådd vilje til å satse i nye fellesskapsprosjekter, slik samvirketanken er å forstå. Det er ingen liten arv å forvalte. Tvert imot. Bevisstheten om hva som foregikk forut for 1856 og tida etterpå er ingen dårlig kunnskap å ha med seg.

Arve Bjørnstad (84) er en av de viktigste enkeltpersoner som i nyere tid har bidratt til å få anlegget fram som et aktivt kulturhistorisk minne.
Godt hjulpet fram av midler fra Tine og fra Innovasjon Norge for reetablert produksjon av osten fra 1856, nå ved Galåvolden Gård på Røros. Kulturminnefondet og daglig leder Simen Bjørgen har bidratt til en av bygningene.

Høsten 2023 blir viktig. For hva skal bli fortsettelsen for dette anlegget? Det bør være på tide med endringer der en varig økonomisk driftsform blir sikret.
Bjørnstad er grunneier. Men anleggets historie og framtid angår oss alle. Det er et tidsvitne for viktige utviklingstrekk i vårt land. Et fellesskap bør være seg sitt ansvar bevisst.

1856-prosjektet med Skibladner får årlig et viktig bidrag fra fellesskapet. 1856-prosjektet med Rausjødalen må tas vare på. Kultur-, miljø- og landbruksinteresser bør kjenne på forvalteransvaret.
Den som blir fylkesordfører i Innlandet etter høstens valg bør følgelig ta initiativ. I sin tid ga Hedmark fylke et bidrag. Men dagens stillhet bør avløses av handling.

DNT-hytta fra 1986 fører mange besøkende fram til det flotte landskapet i Rausjødalen - og til seteranlegget. Der er det plass til flere.
Det er et uforløst potensial ved å utvikle kunnskapen om satsingen fra 1856. Det må være et fellesanliggende å ta den kulturhistoriske stafettpinnen videre når tida nå nærmer seg veksling.