Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I DISSE DAGER reiser Norturaledelsen rundt med julehilsen i Gudbrandsdalen. Men denne gangen har de valgt en julehilsen med futt i.
«Kjære ansatt! En riktig god jul og et godt nytt år ønskes dere. Vi tenker å legge ned arbeidsplassen deres, så det kan være lurt å se seg om etter nytt arbeid. Ha en riktig fin førjulstid.
Kos og klem fra oss i ledelsen.»
OM PROSESSEN rundt å legge ned Norturaslakteriet på Otta, er det mangt å si. Mye er sagt og mange har beskrevet situasjonen godt og understreket viktigheten med å bevare slakteriet på Otta. Når en leverer kun en hest en sjelden gang, er en ikke lengre et aktivt medlem. En får heller derfor ikke invitasjon til medlemsmøter eller blir tilsendt relevant informasjon. Men engasjert trenger man ikke å være medlem for å bli.
JEG FORSTÅR at Nortura ikke tjener nok penger. Jeg forstår også at alle bedrifter hele tiden må analysere lønnsomhet og effektivitet. Jeg vet at det har blitt bestilt og produsert en rapport som skal sette lys på lønnsomheten. Slik jeg forstår gjennom blant annet media, sier ledelsen at konklusjonen er klar og enkel - legge ned slakteriet på Otta og ruste opp og utvide på Rudshøgda. Ja, den rapporten skulle det sannelig vært moro og lest. Men det kan jeg ikke. Ikke den som eier Nortura heller. Bonden i Gudbrandsdalen får ikke innblikk i den. Rart? Ja, definitivt.
SÅ, når vi ikke får tilgang til denne viktige informasjonen, spørsmålene som er stilt, og formålet med rapporten, men kun en konklusjon, må man nøye seg med å spekulere. Og det skal jeg jaggu meg gjøre.
HVER JUL leser jeg juleheftene Jens von Bustenskjold og Jul i Flåklypa.
Inspirert av disse, åpenbarer denne prosessen seg som et slags julehefte. Hadde jeg kunnet tegne, skulle dette blitt nettopp det.
Et slags julehefte
På ei flott hytte langt fra byen, i et land langt opp mot nord, sitter en gjeng, pent kledte Sjefer.
SJEFEN: Ja, folkens, hvordan gjør vi dette? Hvem kan lage en rapport som viser at vi skal legge ned på Otta?
SJEFEN 2: Kanskje vi kan leie inn en ekstern konsulent?
(Det blir helt musestille i rommet et par sekunder, øynene rettes mot Sjefen 2 og lyden fra den store takviften virker øredøvede. Så fylles rommet med påfallende, kraftig latter)
SJEFEN: Ja, ekstern konsulent med et ukjent utfall på rapporten da liksom? Ja, det skulle tatt seg ut!
(Mer latter, men nå mer avmålt, Sjefen 2 rødmer lett og titter ned i papirene)
SJEFEN: Noen av dere som kan ta på dere å lage en slik rapport?
SJEFEN 3: Tja, mye å gjøre på meg om dagen. Lang sommerferie og greier.
SJEFEN 4: Ikke så aktuelt, aupairen har dratt, og det hoper seg litt opp hjemme kan du si.
SJEFEN PÅ RUDSHØGDA: Itte je i alle fall, mætt ta vegarbe mellom heme og ærbe, så je rekk knapt te og frå jobb.
SJEFEN: Men kjære vene, er det virkelig ingen av dere som kan lage en rapport som sier vi må legge ned på Otta og bygge ut på Rudshøgda?
SJEFEN PÅ RUDSHØGDA: Hæ? Å sa`ru nå? Mer åt Rudshøgda? Ehh, (kremt) kæn få`re tel je! Kjøre baksia, så rekk je litt meir.
SJEFEN: Greit, da fikser du den. Godt jobba!
SJEFEN 2: Du, Sjefen, kan vi ikke risikere at vi får mange av bøndene i Gudbrandsdalen mot oss og at de heller begynner å levere til andre da?
SJEFEN: Nja, grisgrendte Gudbrandsdalen er snart mørklagt, uansett, skrev Erna på en Snap til meg her om dagen. Solberg altså. Så det blir ikke noe problem. Men litt hensyn må vi ta. Hvor mange tror dere kommer til å gi seg?
(Det blir stille en lengre stund, alle nipper til glassene med gyldenbrun farge og later som om de tenker.)
SJEFEN 3: Vanskelig å si, men jeg kjenner to som kanskje kommer til å levere til andre slakteri.
SJEFEN PÅ RUDSHØGDA: Den er grei, noterer meg 19 % til rapporten. Sparer det til konklusjonen.
SJEFEN: Bra, da har vi det på plass. Godt jobba!
SJEFEN 2: Du, Sjefen, kan vi på noen som helst måte hindre disse bøndene å flytte til konkurrerende slakterier?
SJEFEN: Ja, jeg har sparret litt med Erna på dette. Vi ble enige om å gi litt bedre tilbud til de som kan levere mest. Satse på de store. Det er lurt, mente ho.
SJEFEN 4: Men er ikke det litt drøyt med tanke på at vi er et slikt samvir …
SJEFEN: (avbryter) Ja, men da, er vi vel enige folkens?
(Skikkelsene titter med litt undrende på hverandre, før hodene glir over i enkel nikking til hverandre med fornøyde smil om munnen).
SJEFEN: Jepp, jepp, godt jobba! Da er vi klare for årets høydepunkt på samlinga. Juletallerken!
SJEFEN 2: Hva blir det i år? Vi burde vel strengt tatt spist pinnekjøtt, og veldig mye av det?
SJEFEN: I år blir det en nyhet. Linjeribbe!
SJEFEN 3: Linjeribbe? Hva er det?
SJEFEN: Nydelig griseribbe. Fraktet fra langt Nord i Skjåk, til Rudshøgda, videre til Tønsberg, krysser linja til Sør-Vestlandet og Forus, for så å krysse linjen mellom Østlandet og Trøndelag til Steinkjer, før det krysser de samme linjene og pakkes på Rudshøgda. Og selvfølgelig en linjeakevitt til.
(Det summes velsmattende og fornøyd rundt bordet, i det maten bæres inn)
Uker og måneder går. Utenfor hotellet i byen Otta koker det. Voksne og barn, faner og fakler, hele bygda er samlet. En skikkelse i høyhelede sko snubler seg gjennom folkemengden ledet av to i dress, med en klar kurs mot en ventende bil. Journalister taper kampen om å få en kommentar, men en av dem har stilt seg klar foran bilen i håp om å få smettet inn et lite spørsmål.
JOURNALISTEN: Ja, konsernsjefen, kå har du å si te denna leie situasjon som ha uppsti?
KONSERNSJEFEN: Nei, hva kan en si? Jeg spiser ikke så veldig mye kjøtt jeg, og i hvert fall ikke rødt kjøtt!