(Nordlys) I ni måneder går kvinner gravide. Kroppen går gjennom utallige, og til dels ganske ekstreme endringer. Et barn vokser og blir til. Det er ganske fantastisk! Og ofte er det akkurat det kvinner får høre når de har plager i etterkant av fødsel: at kroppen er fantastisk som har båret fram et barn, og at det må man være stolt av. For Kath-Maiken er det en stolthet med bismak.

– Mine tre barn ville jeg aldri vært foruten. Men smertene og plagene underveis og i etterkant av fødsel, ingen oppfølging og det å måtte finne ut av hva som feilte meg på egenhånd – unner jeg ingen.

Tilbake i 2014 føder Kath-Maiken sitt yngste barn. Også i dette svangerskapet, som i de to forrige, har hun slitt med bekkenløsning. Samtidig som magen blir større, dagene tyngre og bekkenet vondere, skjer det en haug med andre ting i livet hennes. Kreft i nær familie for andre gang, en nær venninne er i et komplisert samlivsbrudd og hun prøver å sjonglere det hele samtidig som hun studerer til en mastergrad.

– Det gikk bare «for so long». I desember 2016 møter jeg veggen. Da hadde det vært mye over lang tid, både på hjemmebane og med smertene. Jeg hadde hatt vondt i hofta og ned i beina siden fødselen to år tidligere, og fant meg selv sittende i sofaen hjemme og bare gråt.

Mange kvinner ser fram til å «få tilbake kroppen sin» etter fødsel. Kath-Maiken opplevde at tiden gikk, men at magen ikke trakk seg tilbake, til tross for trening og en sunn livsstil.

– Det viktigste er jo at kroppen fungerer, utseende er noe til dels overfladisk. Samtidig: om man ikke føler seg vel i sin egen kropp går det ut over den psykiske helsen til slutt, sier hun.

I forkant av en fødsel er kvinner til jevne kontroller hos jordmor for å sjekke at alt er bra med babyen i magen. I ni måneder følges man opp, men så snart barnet er ute av mors mage, er det en brå stopp. En seksukerskontroll etter fødsel er per i dag det eneste tilbudet fødende kvinner har i etterkant av å ha båret fram ett barn. Denne kontrollen gjøres hos fastlege eller jordmor, og det er varierende hvor grundig undersøkelsen er.


På bildet er Kath-Maiken gravid med mellomste datter. På ingen av sine seksukerskontroller kan hun huske at det ble gjort noen undersøkelser annet enn spørsmålet: går det bra.

Kath-Maiken drar til fastlegen, og blir sykmeldt på dagen. Påfølgende sommer går hun igjennom et samlivsbrudd, men toppen av kransekaka er ikke nådd. Den kommer i februar 2019.

– Jeg var ute på aketur med barna mine. Helt nederst i bakken var det en liten hump. Vi for over den, og jeg kjente at noe skjedde. Jeg ble bare liggende på bakken. Det viste seg at jeg hadde et kompresjonsbrudd i ryggen, forteller hun.

Hun husker at hun undret seg over hvordan det var mulig. De hadde ikke hatt god fart, og humpen var heller ikke stor. Et innlegg på Facebook gjør henne oppmerksom på noe.

– Det var ett innlegg som handlet om ei som hadde akkurat det samme smertene som jeg hadde i hofta. Hun hadde noe som het diastase. Diastase fører til at kjernemuskulaturen blir svekket, og magen kan fortsatt se stor ut etter graviditet – siden disse musklene vanligvis fungerer som ett korsett for kroppen. Plutselig gikk det opp for meg at dette var jo meg!

Ny legetime ble bestilt, og Kath-Maiken legger fram teorien sin for legen.

– Jeg tror jeg har diastase, sa jeg. Da så legen min på meg og sa: Ja, det kan godt hende. Ei henvisning ble sendt til sykehuset, og der ble det konstatert at ja, selvsagt hadde jeg det. Det var såpass ille at jeg fikk operasjon.

Operasjonen lot vente litt på seg på grunn av korona, men i september 2020 ble Kath-Maiken operert.

Diastase

Under en graviditet vil magemusklene skille seg langs midtlinjen på magen, for å gjøre plass til den voksende magen. I de fleste tilfeller kommer magemusklene på plass igjen, mens andre opplever at det forblir et mellomrom mellom magemusklene – en tilstand som kalles diastase. Tilstanden er også kjent som delte magemuskler.

Men plagene stopper ikke der. Sammen med barna finner Kath-Maiken glede i fotball. For ett drøyt år siden drar hun på sin første organiserte trening sammen med en gjeng andre fotballglade damer hos TUIL. Etter treningen får hun sjokk.

– Shortsen min var gjennomvåt av urin. Jeg visste på forhånd at jeg, etter fødsel, lakk. Jeg tenkte det var helt normalt og noe jeg bare måtte leve med. Jeg hadde også nevnt det for fastlegen min flere år tidligere uten at det var blitt noe mer snakk om det. Jeg ble flau, og husker jeg fortvilet tenkte om denne situasjonen kom til å gjøre at jeg la fotballskoene på hylla for alltid, forteller hun.

Det å lekke urin er noe så mange som 44 prosent av kvinner sliter med 5–7 år etter fødsel. Hele 92 prosent sliter med dette 12 uker etter fødsel, og mange er av oppfatning at det «bare er sånn», siden det er såpass mange som sliter med det.

På ny blir Kath-Maiken henvist til sykehuset. Der blir hun testet for urinlekkasje, og får beskjeden hun allerede er klar over: hun har en stor lekkasje. I samtale med overlege Ingard Ludvig Nilsen, overlege og avdelingsleder på kvinneklinikken, får hun en beklagelse.

– Når han sa unnskyld skjønte jeg ingenting. Jeg svarte «hæ?». Så sa han: Unnskyld for at vi svikter dere kvinner etter fødsel. Da var det mange følelser som veltet opp i meg. 

Kath-Maiken Lorentsen

Tårene som lurer seg fram i øyekroken vitner om at det fortsatt vekker mange følelser hos henne.

Nilsen bekreftet det Kath-Maiken hadde kjent på i lang tid. At kvinnehelse etter fødsel er nedprioritert og ikke noe som følges opp, med mindre en gjør aktive tiltak selv.

– Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Hvorfor er det ikke rutiner på noe mer enn seksukerskontroll? Det eneste jeg husker fra seksukerskontrollen er at jeg svarte at alt gikk fint. Det gjorde jo egentlig ikke det, jeg hadde mild fødselsdepresjon med alle mine tre barn, men hvilken mor tørr si det på kontrollen? Urkvinnen i meg ville jo klare seg selv, og jeg ante ikke hva som ville skjedd dersom jeg svarte annerledes på spørsmålet om alt gikk bra, sier hun videre.

Kath-Maiken jobber som lærer, og trekker paralleller til yrket sitt.

– Som lærer hjelper vi barn med lese og skrivevansker lenge før de får en diagnose. Hvorfor er det ikke slik i helsevesenet? Vi kvinner tåler å bære fram barn, men ikke alle tåler det som kommer etterpå. Systemet og rutinene må bli bedre for oppfølging, det er det minste man kan forvente, mener jeg.

Overlege og avdelingsleder ved Kvinneklinikken ved UNN, Ingard Ludvig Nilsen forteller at Kath-Maiken langt ifra er den eneste kvinnen han har følt at han har måttet si unnskyld til.

– Har du noen gang sett et demonstrasjonstog for kvinner som tisser på seg? Eller hørt kvinnehelse bli diskutert over lunsjbordet? Det er ingen tvil om at det er mer blest og interesse rundt mannsterke sykdommer. Det er jo ikke farlig å gå med underlivet utenfor skjeden, det gir bare nedsatt livskvalitet, sier Nilsen oppgitt, og sikter til underlivsprolaps som så mange som opptil 50 prosent av kvinner vil oppleve en form for i løpet av livet.

Nilsen mener belønningssystemet i norsk helsevesen er med på å nedprioritere kvinnehelse, både etter fødsel og på generell basis.

For å operere prostatakreft, en operasjon som tar en til to timer, får sykehuset 20.000,- kroner. En fødsel, som kan vare under en time eller opp til tre dager er verdsatt til 13.000,-. Det er for meg ingen tvil om at det er tydelige stempler i det offentlige belønningssystemet som avspeiler hva som blir prioritert.

Ingar Ludvig Nilsen, overlege og avdelingsleder ved Kvinneklinikken ved UNN

Han sier videre at det ikke er noe innen helsetjenesten som er i nærheten av å ha samme fallhøyde som fødselsomsorgen.

– Går en kreftoperasjon på ei på 85 år galt, mister hun kanskje ett par-fem seks leveår. Går noe galt under en fødsel mister man et helt liv. Fallhøyden er enorm. Likevel opplever vi at operasjoner som omhandler kvinnehelse er de første til å bli strøket ved mangel på operasjonsstuer eller kapasitet.

– At kvinnehelse er nedprioritert og ikke blir tatt på alvor er noe jeg dessverre må si meg enig i. Det er trasig og feil at det er slik. Gynekologisk kreft har fått litt mer oppmerksomhet de senere årene, men alt annet både snakkes og skrives det lite om. Det gjør at kvinner tror det «bare skal være slik», og ofte blir gående lenge med plager som burde vært utredet – og kanskje enkelt fikset. Jeg opplever at det er vanskelig å få gehør for disse tingene, og at lite skjer, legger han til.

Livet til Kath-Maiken har blitt bedre etter diastase-operasjonen, og nå venter hun på operasjon for det legen har kalt «ren stress inkontinens». Hun håper å få den i løpet av sommermånedene.

– Jeg er glad jeg har vært – og er – såpass sterk i psyken. Det tror jeg ikke alle er, og det må da være langt billigere for velferdsstaten Norge å gi kvinner oppfølging og behandling i etterkant av fødsel, enn å ha de gående og «hangle» mellom sykmeldinger i årevis, undrer hun.

– Endelig, etter så mange år, føler jeg at ting faller på plass. Jeg føler meg vel i min egen kropp, og føler også at jeg har fått den tilbake. Men det gjør meg sint å tenke på at det har gått så mange år, og at dette antakelig er noe veldig mange kvinner opplever. Slik skal det ikke være, avslutter hun.

Har du opplevd noe lignende?


Jeg synes vi skriver og snakker for lite om kvinnehelse!

Har du noen tanker om saken, eller tips til noe annet jeg bør se nærmere på innenfor tematikken? Da blir jeg glad hvis du sender meg en e-post.

Journalist Therese K. Jakobsen - Therese.jakobsen@nordlys.no