Gjennom flere dommer de siste par år har EU stått for en sosialpolitisk dreining som har utfordret tidligere ønske om økonomisk liberalisering. På grunn av globaliseringen, n har millioner av europeere fått stadig dårligere levekår.

Dette har Brussel oppfattet, og blitt tvunget til å tenke nytt om den sosiale bieffekt av sine såkalte fire friheter. Dette har medført at medlemsland er påført dommer som har satt sosiale hensyn over økonomiske frihetshensyn. Dette gjelder f.eks. innen byggenæringene, som vi kjenner her til lands har slitt med sosial dumping og annen arbeidslivskriminalitet. I Sverige og Tyskland er en nå i ferd med å gjøre slik praksis forbudt.

Når det kommer til deltidsproblematikken, med kontrakter ned mot 0 timer i arbeidslivet, så har dette skapt mye utrygghet og ført til mye oppmerksomhet. Fagbevegelsen i Storbritannia ba EU om å iverksette en gransking av dette, og det ser nå ut til at fagbevegelsen i Storbritannia er i ferd med å få EU på sin side.

Det tidligere prinsippet om fri bevegelse (eks Laval-dommen) har nå gjennom flere dommer blitt snudd til fordel for sosiale hensyn. De vel 2 mill. utstasjonerte arbeidstakerne rundt i Europa får nå samme godtgjøring som det som er fastlagt i lokale tariffavtaler. Reise, kost og losji skal nå betales av arbeidsgiver.

Høyre-sentrum politikere i Brussel har her skapt mye bråk i sine hjemland hvor liberaliseringa av økonomien har stått sterkest. Theresa May sa i en Brexitdebatt at de ikke hadde knust sosialismen i landet for at EU skulle gjeninnføre den gjennom bakdøra. Dette må sees på bakgrunn av Brexit og gule vester i gatene i Paris. Men det er verdt å merke seg at det er de konservative i Brussel som nå irriterer sine allierte innen næringslivet i egne hjemland.

Et tydelig tegn på den nye tida kom da EU arrangerte et sosialt toppmøte i Göteborg høsten 2017. Her ble det vedtatt et dokument på 20 punkter for det videre EU samarbeidet innen sosiale saker. Det må legges til at de 20 punktene ennå ikke er rettslig bindende – med unntak av dem som allerede er tatt inn i lovverket. Det som allikevel gjelder er:

1. Ethvert medlemsland i EØS/EU bestemmer over sitt eget lands skattepolitikk.

2. Ethvert medlemsland i EØS/EU bestemmer over sin egen arbeidsmiljø lovgivning. (Se sist dommen i Ryanair saken)

3. Ethvert medlemsland i EØS/EU avgjør i en viss grad selv hva de vil privatisere – om de f.eks. vil beholde et eget offentlig helsevesen. Det imidlertid EØS/EU lovene sier, er at hvis et medlemsland privatisere en deler av en offentlig tjeneste, så må tjenesten utlyses slik at alle mulige aktører kan få konkurrere fritt om å utføre tjenesten. En nasjon kan imidlertid ha tjenester av ikke kommersiell/idealistiske karakter uten at dette kalles privatisering.

Når det gjelder hvordan de ulike nasjoner innen EU/EØS samarbeidet har møtt den økonomiske liberaliseringa som har herja her siden 1990- tallet, så er dette møtt med ulik entusiasme. Her til lands kan vi nevne:

Stoltenberg 1 regjeringa som den 24 mars 2000 la fram for Stortinget en sak om reformering av norsk offentlig sektor. Modellen er kjent som New Public Management og hadde som formål å muliggjøre privatisering av offentlige virksomheter. Utover på 1990 tallet implantert i en rekke land med sosialdemokratisk styrer modellen. Dette er av mange historikere kalt den store høyredreining innen sosialdemokratiene – både innenfor og utenfor Europa.

Etter et par tiår med utprøving har nå mange europeiske land, godt hjulpet av den stadig sintere mannen i gata, begynt å diskutere NPM. I flere land snakker en nå om å reversere modellen.

Norge står i likhet med andre EØS/EU land fritt til å gjennomføre egen politikk om sosial utjevning gjennom skattlegging og egne lover. Vi har i Europeisk sammenheng et sterkt vern av arbeidsmiljø, forholdsvis høye lønninger og pensjoner, og kan ikke sammenlignes med land hvor fagforeninger er lagt øde og lønninger/pensjoner er presset ned til et minimum.