Nortura er ganske anonyme for tiden. Dette på tross av at Dovre er ved å falle. De lar andre føre kampen for seg. Tilsynelatende. Men bak fasaden jobbes det frenetisk og på høygir. Denne gangen er det ikke bare prestisjen og et ønske det kjempes for. Tilførsler og frakttilskudd skal sikres med minst mulig gjenytelser. Det er konsernets Waterloo som står på spill. Og er det noe Norturakonsernet er gode og besitter betydelig kompetanse på så er det nettopp å lose i havn slike prosesser som man er vitne til i Gudbrandsdalen akkurat nå. Med kombinasjonen, splitt og hersk, sette regioner opp mot hverandre, renkespill, trusler, lokking og fremfor alt skremselspropaganda som både er rettet mot det inferno det samlede jordbruk skal kastes ut i , om de ikke får det som de vil. Og ikke minst å undergrave tilliten og svartmale mulighetene for å lykkes for de som måtte ha et alternative til Nortura. Nettopp ved å følge denne oppskriften så har konsernet systematisk gjennom de siste par-tre tiår avviklet det meste av slakteri anlegg over hele landet. Nortura er i dag et sterkt sentralisert gigantkonsern som er toppstyrt av direktører, og som gjennom de siste 15 årene vært forbundet med økonomiske nedturer og skandaler i den grad at det i media jevnlig har vært spekulert på om det i det hele tatt som har oversikten og kontroll i konsernet.

Det som hittil har ført til at brødskiva bestandig har landet med smørsida opp for konsernet er at konsernet har tatt beslag i, og tviholder på samvirkebegrepet som om det skulle være en eksklusiv monopolrettighet som tilhørte dem til odel og eie for all fremtid, og helt uavhengig av hvor mye de radbrekker samvirkeprinsippene.

Denne standardiserte monopolversjonen av Nortura = samvirke, er en keiserens nye klær oppsetting så innøvd, at alt som trengs er en forsanger fra egne rekker, enten det er bondelagslederen eller en kokk man forbinder med kortreist mat, så vil den jevne bonde stemme med i refrenget « Nortura er samvirke og uten samvirke er vi dødsens.»

Realiteten er at bønder har mistet både eierskap og styring med konsernet og at konsernet for lengst har opphørt å fungere som en samvirkeorganisasjon og etter samvirkeprinsippene. Dette vet alle bønder, innerst inne, men responderer likevel på fryktpropaganda, med å være lojale med den som har hegemoni og monopol til å kalle seg samvirke. Dette har å gjøre med at forgangene generasjoner som i sin takknemlighet til samvirke fra den tiden samvirke var samvirke, har innprentet samvirkelojaliteten så dypt i neste generasjon og den norske bondesjela, at det fremstår som et svik mot eget opphav å ikke skulle være lojal. Denne misforståtte blankofullmakt og enveislojalitet fremstår i dag som en defekt på tradisjonsoverleveringen mellom generasjonene og er blitt den norske bondes ømme akilleshæl.

Disse mekanismene er også årsaken til at folket i Gudbrandsdalen vil ha begrenset med tid til å få i gang støypblanderen før propagandaapparatet til Nortura vil sørge for at dyrene blir transportert til Rudshøgda og at stillheten vil senke seg over dalen som ikke turte satse på sin egen framtid.

Ola-Jørn Tilrem, Brønnøy