Som utflyttet lillehamring følger jeg med på lokalavisa. GDs kommentator Kathrine Lunde Solbraa har en skarp penn. Men når hun analyserer russefeiringens mye omtalte skyggesider, mener jeg forklaringen blir for enkel og at det blir lagt for mye vekt på naturkreftene inni oss.

Evolusjonære forklaringer er som poteten og kan brukes til så mangt. Urkraften som driver oss mennesker til å søke fellesskap, og definere utenforskap, har begrenset forklaringsverdi.

Hvorfor? Selv om forklaringen er riktig som sådan, kan ikke komplekse sosiale fenomener reduseres til biologiske drivkrefter i enkeltmennesker. Vi mennesker styres ikke av naturkrefter, men kan forholde oss til instinkter og handle ut fra grunner.

Istedenfor at «nå må naturkreftene ledes over på et nytt bedre spor», bør vi heller aktivt appellere til menneskelige aktører, slik at vi kan (ut)dannes til å behandle dem rundt oss bra.

Samtidig formes våre liv av sosiale strukturer. I en særlig formbar ungdomstid, hvor vi gjennom testing og prøving skal finne oss selv, må samfunnet sette opp støttende rammer.

Solbraa skriver klokt om hvordan vi må ramme inn russetida på nytt og lage «et større vi». Men når problemet synes strukturelt, er forklaringen først og fremst sosial og ikke biologisk.

Joar Røkke Fystro, utflyttet (men snart tilbakeflyttet) lillehamring og stipendiat ved UiO

Les også

Russetiden er evolusjonen på sitt verste