Fagfornyelse til besvær

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Regjeringen legger i disse dager fram nye kjerneelementer for skolefagene. Elevene er allerede i gang med nye læreplaner. Alle fagene er «slanket» for å gi mer rom for dybdelæring. Dybdelæring innebærer at elevene bruker sin evne til å analysere, løse problemer og reflektere over egen læring til å konstruere en varig forståelse.» (NOU 2014:7, s. 35). Målet er bedre læring. Men spørsmålet er om det bidrar til noen snuoperasjon, eller om det i stedet vil trekke i retning av større sosial ulikhet i skolekarakterer? Akkurat som kunnskapsløftet som heller ikke var innrettet mot sosial utjevning.

Karakterer går i arv ved at foreldrenes utdanningsnivå har avgjørende betydning for i hvilken grad barn lykkes i skolen. Dette peker på betydningen av sosial bakgrunn. I 2020 var gjennomsnittlig grunnskolepoeng fra ungdomsskolen 43.2 poeng. Jentene hadde 45.0 poeng og guttene 41.0 poeng. Jentene gjør det altså fortsatt bedre enn guttene på skolen. Barn av foreldre med grunnskole eller ingen fullført utdanning hadde 36.0 poeng, mens der foreldrene hadde universitets- eller høyskole mer enn fire år oppnådde 47.7 poeng. Dette er dramatiske tall og denne forskjellen forsterkes gjennom videregående skole med opp mot 30 prosent.

Det interessante med disse resultatene er allikevel at de viser en ekstraordinær samstemmighet mellom tusener av frivillige viljesakter over en periode på hele 60 år. Hvorfor er det slik at karakterer går i arv på denne måten? Skolen har jo en motsatt målsetting, nemlig å utjevne sosiale forskjeller. Dette er visjonen om likhetsskolen og den skal gi alle like muligheter. Utdanning er veien ut av fattigdom, det påvirker fremtidig inntekt, helse og levealder. Hvert eneste år brukes det hundrevis av skattemillioner på dette arbeidet.

For den franske sosiologen Pierre Bourdieu er dette et paradoks som handler om hvorfor «den etablerte orden», med alle sine urettferdigheter, til syvende og sist består, og det med en slik letthet? Venstre siden har lenge hatt sine teorier om betydningen av objektive strukturer – skatte- og omfordelingspolitikken, velferdsordninger som barnehage, barnetrygd og finansieringsordninger for høyere utdanning mm.

Men at samfunnet og dets sosiale orden opprettholdes på denne måten, har først og fremst sammenheng med at de sosiale påbudene som ligger bak skoleprestasjoner er skrevet seg inn i kroppene våre. Det er dette Bourdieu vil vise oss med sitt begrep om «habitus» – kroppsliggjorte sosiale strukturer. Den ballasten en bringer med seg hjemmefra gir basis for tenkning, normer for handling og formler for smak. Alt dette setter seg ikke bare i hodet som ferdigheter. Det fester seg som lynne og vaner. Ja, det avleirer seg i selve kroppen, som dialekter, som arbeidsnever eller pianofingre. Eller i hvordan man ter seg i sosiale situasjoner for eksempel på skolen: sittestilling, arbeidsvaner eller hvordan man hilser på og snakker med andre. Det du er, har og gjør, er du blitt. Det er internalisert via familie og skole. Dette er den kulturelle kapitalen. Som altså verdsettes ulikt. Den er rangert, for eksempel etter høyere og lavere utdanning, eller etter god og dårlig smak.

Denne formen for makt er skjult. Den brukes av eliten til å rettferdiggjøre økonomiske ulikheter i samfunnet. Barn av foreldre med lavere utdanning er de som er nede, som føler seg utenfor skolen, fordi skolen gjennom læreplanene vektlegger en bestemt form for kulturell kapital de ikke er i besittelse av. Er man på nett med læreren? Forstår man hva læreren vil ha? Har eleven en legning for å analysere og drøfte? Er smaken for dybdelæring der? Føler man seg som fisken i vannet når man er på skolen i teoriundervisning? Eller mer som fisken som spreller på land, fremmedgjort og langt unna sitt rette element?

Likevel mener Bourdieu at barn at med lavere kulturell kapital ser verden med briller som toppen har satt på dem, slik at situasjonen oppleves som naturlig og ubestridelig. Maskinmessig er folk altså med på å opprettholde systemet de er fanget i. Siden de undertrykte ubevisst samtykker, kaller Bourdieu dette «symbolsk vold».

Veien ut av dette er ikke enkel. Det er ikke tilstrekkelig å forandre på dette gjennom bevisstgjøring. Når den etablerte orden er så godt forsvart», skriver Bourdieu et sted, «så er det fordi det er nok å være dum for å forsvare den.» Dessverre er det ikke nok å være smart for å forandre den heller. For hvem har bestemt at de nye læreplanene skal legge mer vekt på dybdelæring? Om ikke andre enn de på toppene som bruker sin egen kulturelle kapital til å forsvare sine interesser i samfunnet?

Ulf Holberg, lektor, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags