Innlandets innbyggere ønsker ikke å videreføre Innlandet. 50,7 av velgerne mener fylket bør splittes, 48,1 % vil beholde det. «Resultatet er et reelt dilemma» sier fylkesordfører Even Alexander Hagen til NRK. Nei, resultatet er slett ikke noe dilemma. Det er resultatet i en folkeavstemning. Når fylkestinget først har bedt velgerne si sin mening, har representantene og partiene bare ett mulig valg: Å respektere hva velgerne mener.

Det er gode argumenter for å opprettholde Innlandet. Det er like gode argumenter for at organisering av fylker ikke er særlig egnet som avstemningsgrunnlag. Det er uten betydning nå. Fylkestinget har bedt om velgernes mening og den har de fått.

At partier og politikere nå prøver å tolke seg vekk fra avstemningsresultatet er direkte respektløst overfor velgerne. Vi lever i en verden hvor stadig flere politiske ledere mener de ikke er avhengig av folkets tillit for å styre. Det er ingen grunn til å la den slags tankegods slå rot her hjemme. Som politikere må vi faktisk finne oss i og respektere at velgerne tar andre valg enn de vi ønsker.

Det selvsagte kontrollspørsmålet til de som nå prøver å få 48,1% til å veie tyngre enn enn 50,7% er: Ville de prøvd på det samme hvis det hadde vært knapt flertall FOR å videreføre Innlandet? Selvsagt ikke. De liker ikke resultatet av avstemningen, det er saken.

Fylkene er et forvaltningsnivå som velgerne har liten interesse for. Det viser folkeavstemningen i Innlandet til fulle, litt under halvparten brukte stemmeretten. Etter femti års virksomhet har fylkespolitikerne ennå ikke greid å overbevise innbyggerne om at de driver med noe som er viktig for dem. Denne manglende interessen brukes nå som begrunnelse for å se bort fra hele folkeavstemningsresultatet. En slik tolkning åpner unektelig perspektiver. Jo mindre vi politikere greier å engasjere innbyggerne, jo mindre skal vi altså bry oss om hva de mener!??

I Hamar stemte jeg og kommunestyret for videreføring av Innlandet under høringen. Nå hevder flere partier at denne støtten fra kommuner og organisasjoner må telle mer enn folkeavstemningsresultatet. Men når ble det innført mer enn én stemme ved valg i Norge? Min stemme skal altså telles to ganger, både som kommunestyremedlem og som velger. Hvis jeg hadde vært ansatt i fylkeskommunen, sittet i fylkestinget, i kommunestyret og vært medlem i en fagforening (noen har faktisk alle disse rollene) så ville jeg i praksis hatt fire muligheter for å påvirke sluttresultatet. Demokratisk?

Demokrati er en komplisert styringsform, men det bygger på to særdeles enkle prinsipper: Flertallet bestemmer og En mann, en stemme. Disse prinsippene varsler (foreløpig) både Ap og MDG at de vil sette til side. Fordi de ikke liker flertallets beslutning. De og alle andre partier bør tenke seg om en gang til.

Hvis flertallet i fylkestinget nå velger å se bort fra folkeavstemningsresultatet er konsekvensen helt åpenbar: Økt splittelse i Innlandet og økt politikerforakt. Til og med politisk vedtatt. De fleste vet at demokrati betyr folkestyre. Motsatsen kalles aristokrati. Politikerne i Innlandet bør nå tenke gjennom i hvilken av disse styringsformene de føler seg hjemme.

Einar Busterud, ordfører i Hamar