Lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom har til formål å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet. Jordloven har til formål at arealressursene i landet kan bli brukt på den måten som er mest gagnlig for samfunnet og de som har yrket sitt i landbruket.

I den praktiske utøvelse av forvaltningen av disse lovene, ser det ut til at både politikere og statsforvalteren glemmer disse formål.

I GD 8. mai kan en lese at en gård med to gårdstun i Ringebu ikke får dele fra og selge de bygninger som ikke har funksjon i gårdsdriften. 20. november 2020 informerte Statsforvalteren i Innlandet om at han hadde omgjort et konsesjonsvedtak i Stange kommune. Det fremkommer av saken at Stange Almenning som konsesjonssøker hadde ervervet eiendommen med det formål å kunne beholde det vesentlige av eiendommens skog, og fradele tunet og eiendommens jordbruksarealer slik at disse kunne etableres som en mindre selvstendig jordbruksmessig enhet.

I begge disse sakene er det et sentralt spørsmål om den politiske praktiseringen av lovgivningen kan sies å være i samsvar med de formål som loven er satt til å fremme. I saken fra Ringebu fremhever eieren at ved salg av det tunet han ønsker å fradele vil frigi kapital til å investere i landbruksvirksomheten. I saken fra Stange bestod skogen som av en høy andel ungskog med stort behov for ungskogpleie i de kommende år. Realiteten var altså også her at kjøperen av eiendommen ved å måtte sitte med skogen ville binde opp kapital som ellers ville kunne vært brukt til investering i eiendommens jordbruksmessige driftsapparat.

I saken fra Stange synes det i tillegg å være et spørsmål om det ut fra et helhetlig perspektiv ville vært bedre om skogen på den aktuelle eiendom hadde blitt del av en større skogbruksmessig driftsenhet.

Vi må få til det grønne skifte. Skogbruket er en helt sentral del av dette. Dette reiser spørsmål om vi, for å sikre et profesjonelt og aktivt skogbruk trenger å legge til rette for større skogbruksmessige driftsenheter. Dette er spørsmål som synes fraværende i dagens forvaltning av jordlov og konsesjonslov.

Begge sakene reiser spørsmålet om den politiske forvaltningen av konsesjonsloven og jordloven evner bidra til en eiendomsstruktur som er til det beste for samfunnet. Fra mitt ståsted synes det åpenbart ikke til det beste for samfunnet at gårdbrukeren i Ringebu må sitte som eier av bebyggelse uten jordbruksmessig betydning, når det økonomisk rasjonelle er å selge bygningene. Fra mitt ståsted er det åpenbart nødvendig å vurdere de økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser ved å opprettholde en eiendomsstruktur som ikke bidrar til et aktivt skogbruk.

Venstre ønsker en gjennomgang av blant annet konsesjonsloven for å sikre landbruket bedre rammebetingelser. Skal vi ha et bærekraftig jordbruk og skogbruk for fremtiden, trenger vi poltikk som legger til rette for både et aktivt jordbruk og et aktivt skogbruk.

Jo Are Aamodt Brænden, Lillehammer, 2. kandidat for Venstre i Oppland