Feminismens skyggesider

Av
DEL

leserinnlegg


Jeg har alltid vært feminist. 8. Mars-tog har vært en selvfølge og kvinnekamp var et ord jeg forbandt med stolthet. Da jeg vokste opp på 70 og 80-tallet var feminismen en tydelig stemme og motvekt til det berømmelige patriarkatet, hvor hele samfunnet var bygget på menns premisser.

I dag kaller jeg meg fortsatt feminist. Men jeg begynner å se noen nyanser jeg ikke har tenkt så mye over før. Nemlig at deler av feminismen har sett seg så blind på sin tro, at de leter etter skjulte maktstrukturer og roper høyt om patriarkatet der det ikke finnes. Jobber vi egentlig for likestilling, eller er målet at kvinner skal overta den rollen menn har hatt hevd på i samfunnet?

Ordførersaken i Øyer er ett eksempel hvor det ropes om penismafia og patriarkatet. Man kan mene hva man vil om selve prosessen, men patriarkatet? Øyer har hatt tre kvinnelige ordførere på rad, og styrelederen i Øyer Senterparti er en kvinne. Allikevel gis det nå et inntrykk av dette er menn som overkjører kvinner. Og det er da jeg tenker: Har feminismen gått for langt?

I vår satt jeg i FNs hovedkvarter i New York på et møte om bærekraftsmålene, hvor den kvinnelige møtelederen stolt meddelte at panelet besto kun av kvinner. Dette mottok brak-applaus. Da blir jeg forvirret. Mener virkelig FN at et all-female panel er det spor bedre enn et all-male panel? Er ikke hele poenget mangfold, slik at vi får fram bredest mulig perspektiver?

Feminisme for meg betyr å gi begge kjønn like muligheter, både formelt og reelt. At det ikke skal være en fordel å bli født som hverken gutt eller jente. At vi retter opp skjevheter i strukturer, slik at alle mennesker, uansett kjønn og legning, har mulighet til å bli og gjøre det de vil. At ditt kjønn ikke skal være en hindring for at du skal leve ditt liv i verdighet. Det synes jeg er verdt å kjempe for. I Norge i dag, er det fortsatt strukturer som gir menn fordeler, det ser vi kanskje særlig når man ser på hvem som sitter på kapital i Norge. Det er stort sett menn.

Allikevel ser jeg tendenser til at feminisme-begrepet misbrukes. Å sammenligne en bygd i Sør-Norge med Saudi-Arabia, verdens mest kvinnefiendtlige land, er såpass drøyt at det er vanskelig å ta det alvorlig. Men jeg kjenner at det gjør meg opprørt, fordi det ødelegger for feminismen som helhet. Ønsker vi et samfunn hvor vi bare snur opp ned på kjønnsfordelingen?

Urettferdighet i alle dets formes, må bekjempes. Jeg ønsker å kjempe for verdighet for alle og rettferdighet for alle. Det er dette som er kjernen i feminismen, trodde jeg. Jeg ser at urettferdighet som rammer menn, rammer på individnivå, mens urettferdighet som rammer kvinner, rammer mer på gruppenivå. Allikevel mener jeg det er viktig å ha et bredere perspektiv når vi snakker om likestilling og kjønn. Jeg ønsker en verden hvor alle er like mye verdt, uavhengig av kjønn. Men i det siste, har jeg begynt å tvile på om det faktisk er dette som er målet, eller om det for deler av feministbevegelsen er et mål at matriarkatet skal erstatte patriarkatet.

Turid Wulff Knutsen, Lillehammer



Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags