Lillehammer kommunestyre har med knappest mulig flertall, MDG + Høyre + AP, vedtatt at antall representanter skal reduseres fra 47 til 39. Det ble en lang og god debatt i den forstand at de standpunkt som er mulig å komme opp med både for og imot en reduksjon kom tydelig fram. Økonomi ble knapt nevnt, heldigvis, da det ikke er selvsagt hva som koster mest eller minst. Det avhenger av hvor mye hver enkelt blir frikjøpt/får av godtgjørelse.

Lillehammer kommune er en stor og komplisert organisasjon. Det er svært krevende på en god måte å arbeide i politisk ledelse i en slik organisasjon. Slik sett er det enkelt å argumentere for en profesjonalisering av de fremste representantene – formannskap og utvalgsledere. De bør bli frikjøpt mer, og løpende få mer påfyll av kunnskap og arbeidsmåter – hvordan politisk styre og lede an på en best mulig måte. Jeg tror Lillehammer, både som kommuneorganisasjon og som samfunn, vil være tjent med at vi la bedre til rette for toppolitikerne våre, at vi bygde et lag rundt ordføreren.

Men – et kommunestyre er ikke bare et styre for en kommuneorganisasjon. Et kommunestyre har en ombudsrolle. Kommunestyrerepresentanter skal være talspersoner inn i styre og stell, på vegne av partier, organisasjoner, lokalsamfunn, arbeidsplasser, enkeltpersoner osv. Jo flere som sitter i et kommunestyre, jo større sannsynlighet er det for at denne ombudsrolla fungerer. For det første vil kommunestyret i seg sjøl bli mer mangfoldig når det gjelder alder, yrke, hvor en bor, organisasjonstilknytning, livserfaring m.m. For det andre vil representantene, ved å være mange, samlet få mer tid til å prate med og høre på folk. For det tredje vil flere i lokalsamfunnet kjenne ei/en inne i kommunestyresalen – det blir enklere å ta kontakt.

Det likevel viktigste argumentet for meg er at vi har et demokrati å redde, ja helst bygge ut og forsterke. Kommunestyrerepresentanten er den viktigste politikeren i demokratiet vårt. Uten engasjerte lokalpolitikere, ingen gode toppolitikere, i betydning forankret i daglig liv og virke. Folkestyret i verden er i ferd med å forvitre, i land etter land. I ei tid med klimakrise, økologisk krise, ulikhetskrise, flyktningkrise og krig/fredskrise – vi lever i ei absurd militær opprustningstid – snur stadig flere av oss ryggen til demokratiet. En ting er at vi mister tiltro til politikere og politiske institusjoner, verre er det at stadig færre deltar i lokaldemokratiet. Demokratiet overlever ikke om det store flertallet bare velger å være passive tilskuere til noen få heltidspolitikere. Flere, langt flere, må aktivt delta, ved å gå i møter, lese dokumenter, møte folk og prate med folk osv.

Les også

Navlebeskuende politikere

I en ideell verden kunne politiske partier, organisasjoner og fagbevegelse ordnet dette sjøl. Det klarer de tydeligvis ikke. Det vil bli lettere for dem å engasjere bredt, tror jeg bestemt, om vi holdt oss med store kommunestyrer og fylkesting, som gjerne arbeidet aktivt og åpent med samfunnet på utsida av møterommet. Da kunne vi ha et knippe godt frikjøpte og skolerte på topp, og samtidig ei stor gruppe - i Lillehammer pluss-minus 100 (?) - som sammen spilte rolla som ombud, som vaktbikkje ovenfor det politiske lederskapet.

Det vil kunne gjøre folkestyret mer levende, for de mange. Slik er det ikke i dag.

Aksel Hagen, Lillehammer, kommunestyrerepr. (SV)