Gå til sidens hovedinnhold

Folk uten fjellvett

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

Fjellvettreglene har handlet om hvordan ta vare på seg selv. Påskedramatikk i 1950 viste hvordan elementær kunnskap måtte konsentreres og forenkles for å gjøre uvante brukere av fjellet tryggere.

I mer enn 70 år har disse reglene vært en del av vår kulturarv. Samtidig er det behov for å løpe etter fjellets og naturens gjester med mer kunnskap. Det handler ikke bare om å ta vare på seg selv i uvante omgivelser der vær og vind skifter brått. Det handler også om å ta vare på omgivelsene, og om å forstå at merkene etter tidligere tiders bruk både har en funksjon og representerer et viktig kulturminne.

Selvsagt er det manglende forståelse det er snakk om når det spretter opp varder og steinhauger «over alt», langs mye brukte stier og råk, på og ved topper, eller andre steder der vår tids fjellfolk ferdes. Og om manglende respekt for de omgivelser man som fotturist bare har til låns. Hver eneste en av disse vardebyggerne gjør fjellet litt mindre urørt for fotturister som kommer etter.

Både fjellstyrer og DNT er opptatt av at villvardingen også gjør fjellet litt mindre trygt. Et kaos av nye små og store landemerker kan føre folk på vidotta, og det er ikke slik at en smarttelefon i lomma helt og fullt er god nok sikring for folk ute av kurs.

Problemet er ikke nytt. Det er 15 år siden tidligere fjelloppsyn i Ringebu, Erik S. Winther, gikk ut mot det han kalte tagging, forsøpling og folks trang til å sette sine egne merker over alt i naturen. Også da var opprydding etter folks «villvarding» en del av det oppsyn måtte bruke tid på.

Lite har blitt bedre på 15 år, og lite endrer seg de 15 neste dersom problemet utelukkende skal være overlatt til folk som har tilsyn med fjellet som jobb. Her må brukere av fjellet sørge for å spre godt fjellvett.

Må rive varder i fjellet: – Dette er en uting. Folk kan gå seg bort