Gå til sidens hovedinnhold

Folkeavstemninga kan være tuppet i ræva som Innlandet trenger

EXIT INNLANDET


Så sitter vi her da. I godstolen vår, et godt stykke inn i landet. Navnet sier jo sitt. Innlandet. Et navn mange egentlig ikke ville ha. Ikke en gang fylkespolitikerne i Oppland. Men det historiske alternativet Opplandene tapte kampen.

Innlandet klinger ikke så godt. Navnet gir assosiasjoner til et stykke land langt vekk, et glemt sted der livsnerven er borte og små bygder råtner på rot.

Sånn er dessverre deler av den brutale sannheten. Innlandet er landets eneste fylke uten kystlinje. Innlandet har landets eldste befolkning. Innlandet er det eneste fylket i Norge med flere døde enn fødte det siste året. De største byene Hamar, Stange og Lillehammer er de eneste kommunene som analytikere forventer at skal få en befolkningsvekst i arbeidsfør alder fram mot 2050. De unge flytter fra de mindre bygdene.

Det er jammen meg trist. I disse dager krangles det i tillegg. Om Innlandet bør bli Oppland og Hedmark igjen, og om at den digitale folkeavstemninger stenger de eldre ute.

De unge som snart skal bestemme seg for om de skal gidde å bo her lenger skal være med å bestemme. For de unge og dagens voksne befolkning handler det til syvende og sist om hvordan Gudbrandsdalen, Valdres, Østerdalen, Mjøsområdet og deler av Hadeland kan utvikle seg til et spennende sted å jobbe og bo i framtida.

Vi må selv skape framtidas arbeidsplasser, men vi trenger også hjelp utenfra. Vi trenger at politikerne i Oslo har tro på oss, at de skjønner hvor viktig det er ålegge igjen penger her, fordi vi tross alt har mye som Norge trenger.

Vi har to av landets hovedtransportårer; veg og bane. Vi har framtidas grønne gull, skogen. Vi har spennende miljøer innenfor bioteknologi og cyberteknologi. Vi har landets høyeste fjell, lange elver og høye fossefall. Vi har flest hytter i hele landet.

For å få politikerne i Oslo til å satse her, så hjelper det å vise at vi samarbeider. Bedre eller mer utvikling er enklere å få til dersom vi legger kjepphester til side. Samarbeid på tvers er viktig for helhetlig utvikling. I det fylkeskommunale landskapet er grensene ofte ganske så flytende.

Nå er landskapet endret. Oppland vil aldri bli Oppland igjen. Jevnaker og Lunner er borte, samtidig har de andre fylkene her i landet vokst. Skulle Gran også forsvinne blir Oppland landets nest minste fylke. Finnmark og Oppland vil bli fylkene i ytterkant.

Den påtvungne sentraliseringsfaktoren har kostet. Jeg var en av dem som sluttet da jeg skjønte at arbeidsplassen ble overført til Hamar. Jeg har ergret meg over arbeidsplassene som forsvant fra vår dal. Jeg har hørt fortvilelsen over å slå to kulturer sammen til ett, og i de fylkeskommunale saksdokumentene kommer det tydelig fram at prioriteringene har blitt tøffere.

De kan kutte ned på møtevirksomheten, fjerne noen av de velfylte serveringsbrettene slik at kaffepausene blir mindre fristende, tre ut av de komfortable godstolene og vise folk at de faktisk skaper utviklinga vi så sårt trenger

Jeg kunne ønske Oppland aldri var blitt til Innlandet, men utvikling skjer ikke ved å dvele ved det som var. Nå må vi gjøre det beste ut av det vi har blitt. Vi må riste av oss assosiasjonene navnet Innlandet gir, og bruke fylkeskommunale ressurser på å skape ny giv.

Fylkeskommunen har godt av å bli mer kjent. Dersom framtidas unge og dagens voksne får større kjennskap, kan også presset for å levere øke.

Inne i de grå blokkene på Hamar og Lillehammer finnes det faktisk veldig mange kloke og kunnskapsrike hoder. De kan kutte ned på møtevirksomheten, fjerne noen av de velfylte serveringsbrettene slik at kaffepausene blir mindre fristende, tre ut av de komfortable godstolene og vise folk at de faktisk skaper utviklinga vi så sårt trenger.

Folkeavstemninga kan være tuppet i ræva som Innlandet trenger.

Kathrine Lunde Solbraa

Kommentator i GD