I Norge velger vi politikere til å ivareta våre interesser og fatte vedtak i både små og store saker. Det er det grunnleggende. Derfor er folkeavstemninger en uting.

I tillegg kommer det faktum at mange politiske saker krever stor kunnskap. Kunnskap som folk flest naturlig nok ikke har. Det er derimot de folkevalgtes ansvar å sette seg inn i alle saker - så de fatter vedtak på et best mulig grunnlag. Er vi misfornøyde med hva de tilslutt vedtar, kan vi stemme på et annet parti neste gang.

I Norge har vi frie valg til kommuner, fylkesting og storting – som alle er bindende. Folkeavstemninger derimot er rådgivende, ikke bindende – slik de til en viss grad er i Sveits. Folkeavstemninger er altså ikke en del av det norske demokratiske system. Slik mange synes å tro om dagen.

Politikerne våre kan altså velge å legge ut en stor, viktig sak til rådgivende folkeavstemning - som EF/EU, som OL i Oslo, som oppløsning av fylkeskommunen Innlandet. Ofte gjør de det fordi saken er så viktig og/eller prinsipiell at de synes folket skal bestemme, ikke de selv. Hensikten kan være god. Men politikere som gjør dette er etter mitt syn litt feige. Å legge ut en sak til folkeavstemning er ansvarsfraskrivelse. Fordi det formelle ansvaret for å fatte vedtaket er det til syvende og sist de selv - de folkevalgte politikerne - som har. Også i store saker. Særlig i store saker. Som denne.

Om man bør følge flertallet når resultatet av folkeavstemningen foreligger – stort eller lite, er en annen sak. Om man bør vektlegge valgdeltagelsen – høy eller lav, er også en annen sak. Om man i tillegg bør ta hensyn til andre momenter - som i denne saken, kanskje det. Slike vurderinger er fullt og helt opp til den enkelte politiker.

At Ap/Innlandet Ap vil miste medlemmer og kanskje stemmer etter dette, er selvsagt. Tiden vil vise om de vil gå til høyre eller venstre, eller komme tilbake.

Marianne B. Skou, tidl. informasjonssjef Lillehammer kommune