26. juni: Norge våkner opp til den forferdelige nyheten om at to personer er drept og flere skadde i det som politiet antar å være et hatmotivert angrep. Et angrep på personer som er glade i noen av samme kjønn. Et angrep på noen som føler seg innestengt i en feil kropp. Et angrep på noen som har tatt steget ut med å offentliggjøre sin legning. Et angrep på alle de som ønsker å stå fram, men som fortsatt ikke har gjort det. Et angrep på kjærligheten. Et angrep som for alvor vekker hele landet og setter Pride i et helt annet lys enn hva som blir skrevet i de mørkeste kommentarfeltene.

Det er knappe to uker siden Lesja arrangerte Pride. Det ble en sterk opplevelse, på både godt og vondt. Det var vondt å høre den tøffe historien om oppveksten til dovringen Ola Henning Bergseng, om redselen han levde med og mobbingen han til daglig ble utsatt for. Flere enn meg hadde problemer med å svelge da Bergseng blottla hvordan han opplevde barne- og ungdomsårene. Nord-Gudbrandsdalen ble for trang og han kunne ikke komme seg fort nok unna. Han gjemte seg bort i folkemengden for å kunne være den han var og glad i den han ville.

Slike historier påvirker de aller fleste av oss. Alle som har kjent mobbing på kroppen kunne lett kjenne seg igjen i følelsene til Bergseng. Den vonde klumpen i magen og frykten for å møte andre, fordi du på en eller annen måte ikke er som majoriteten. Historien til Bergseng burde være pensum i alle landets skoler, om hvordan man ikke skal behandle andre mennesker.

Flere hundre var samlet til Pridearrangementet i Lesja. Det var mye smil, og man kjente regelrett at stemningen var hjertegod. Et homofilt par sa til meg at dette var desidert det viktigste jeg hadde gjort som ordfører. Den setningen har jeg tenkt mye på i ettertid. Det er vanskelig å ta innover seg alvoret i ordene. Men de sier mye om viktigheten av markeringen og betydningen for de som av ulike grunner kjenner på utenforskap.

Les også

Det er bare ett forsvar mot frykten han har skapt hos mange

Slik vi fordømmer mobbing, må vi også fordømme gamle og inngrodde holdninger som gjerne har blitt tillagt bygdene. Jeg opplevde på ingen måte at disse holdningene var til stede på Lesja. Det var bare fint, med glade mennesker i alle regnbuens farger. En dag jeg er stolt over, og som forhåpentligvis har bidratt til at bygda vår har blitt et bedre sted å bo i.

Angrepet i Oslo var ikke bare et angrep på de som ble drept og skadde, det er også et angrep på mennesker som føler seg utenfor i bygdene våre. Mange lever i frykt for stå fram som homofil. Slik skal det ikke være i samfunnet vårt.

Vi har alle et ansvar for å inkludere og respektere naboen, uavhengig av hudfarge, nasjonalitet, religion, seksualitet og kjønnsidentitet. Det skal være trygt å være skeiv i både by og bygd. Vi trenger derfor mer enn noen gang å opplyse om hva Pride står for, i alle landets kommuner. Vi må skape mer åpenhet, trygghet og forståelse, derfor er det viktig at vi fortsetter å markere, støtte og videreformidle Pride-budskapet.

Les også

Gå ut og gjør andre trygge!

Det er over 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Den ble vunnet nettopp fordi noen kjempet for sin rett, akkurat slik som homofile og transpersoner kjemper sin kamp i dag. Vi har en egen kvinnedag, og vi går fortsatt i tog. Vi minner oss selv på at det som er helt naturlig i dag ikke har vært realiteten for generasjoner før oss.

Så la oss fortsatt markere Pride, i hele Gudbrandsdalen i årene fremover. Helt til alle i samfunnet vårt har akseptert og respekterer retten til å elske den man vil og retten til å kunne være den man er. Det er så enkelt som at når man heiser regnbueflagget er det et symbol på kjærligheten, og at den kommer i alle varianter.

Mariann Skotte, ordfører (Sp) i Lesja