For noen dager siden tok jeg mine første skritt tilbake til "det virkelige liv", etter lange dager med covid-feber. Mine første skritt gikk på den gruslagte veien utenfor huset som ledet føttene ut på skogkledde myke stier – i en levende og legende nærskog. En nabo hadde møysommelig knyttet tøybånd til lave greiner, og sporene på stien avslører at naboen har hatt selskap av en hund. Lyset skifter mellom trærne, og det føles godt å vite at noen nettopp har delt dette landskapet med meg. Det gir en umiddelbar glede å høre lydene i skogen, og å se hvordan føttene etterlater spor i marken.

Tre dager etter denne opplevelsen bestemte jeg meg for å gå samme tur i denne lille lokale skogen. Men skogen var ikke der lenger. Jeg ble møtt av ryddet jord og dype hjulspor. Sansene kolliderte med hodets tankespinn: en stikkende lukt av liv fra ferskt snittede trær. Øynene måtte fordøye synet av et livløst landskap. Er det virkelig sant at åpent lende betyr lettere terreng for gående føtter og dermed er mer imøtekommende for oss mennesker? Og at vi er redde for tette skogers mulm og mørke?

Hogst har lange tradisjoner i norsk bygdeliv. Innmark og utmark er definerende og viktige kulturtrekk. Hogst er viktig for skjøtsel av skogen, og det underbygger relasjoner til landet som er verdifulle og stadig mer truet i vårt raske hverdagsliv. Men vi må se på måten selve hogsten har endret seg på. Vi må se nærmere på hvordan rytmene i livet har endret seg, hvordan teknologi og måter å høste på har tilpasset seg et stadig økende forbruk. Skogbruk ble tidligere i langt større grad drevet av skogeierne selv, som ofte også var bønder, sammen med familie og lokalsamfunn. Dette samarbeidet forsterket allerede tette bånd mellom bønder og samfunn. Hogst var en langsom og direkte måte å bygge kunnskap om skogen på. I dag er hogsten frakoblet nære relasjoner, og styres av en økt etterspørsel. Nærheten mellom bønder, skog og lokalsamfunn er brutt.

I en tid der tømmer og strømpriser har skutt i været er det ikke vanskelig å forstå økt etterspørsel etter ved. Det er likevel en oppgave for oss i lokalsamfunnene å sette spørsmålstegn ved hvordan hogst foregår og hva den gjør med våre omgivelser. Hvorfor bruker vi ikke resirkulert tre til bygging?

Vi må tilbake til bærekraftig skjøtsel av skogen og mer differensiert hogst. Vi må bli kvitt begrepet «flatehogst». Å forlate flatehogsten vil bidra til å redefinere og løsrive skogeieren og hogsten fra kapitalismens klamme grep. I dag bidrar flatehogst til nye hyttefelt, mindre nærnatur og at arter utryddes og jages på flukt. Hogsten, gjort på riktig vis, kan bidra til økte sosiale verdier og samhold, ikke minst folkehelse og en bedring for biologisk mangfold. Slik praksisen er i dag mister vi tilgangen til naturen.

Vi påfører landskapet permanente arr og skyver friluftslivsverdier og - kvaliteter til side. USAs StatsSkog (Forest Service) sluttet med flatehogst på 1990-tallet. Forskning støtter denne strategien; levende hele skoger er satt til en årlig verdi på 14 billion USD. Naturen er vår felles arv, en felles arv som faller i hendene på noen få som skor seg på naturens rikdom. Naturen går fra et fellesgode til å bli en knapp ressurs og derav et luksusgode for noen få i samfunnet.

Dr. Rose Keller, forsker, Norsk Institutt for Naturforskning, Lillehammer