Bondeorganisasjonene og staten gjør stadig vedtak om hvordan norsk landbruk skal utvikle seg, og i hvilken retning. Det kan fort tas feil beslutninger hvis bakgrunnen er uklar.

Det er ett spørsmål alle bør svare på før man tar sine valg, men er man tøff nok til å stille seg det riktige spørsmålet? Skal man klare å fortsette dagens gårdsdrift med det ressursgrunnlaget gården har i dag, også inn i fremtiden? Dette er et stort spørsmål. Dagens politikk sier klart nei, det ligger inne hvert år i jordbruksavtalen at skal du oppnå inntektsmuligheten som den gir må du enten løpe fortere på samme mengde volum eller øke volum på samme mengde tid som året før. Ser man for seg dette løpet i en 50 års periode, er det ikke vanskelig å forstå at slik kan man ikke fortsette.

Skal en som har 150 tonn melk å produsere få lov til å være med inn i fremtiden uten å må legge under seg flere gårdsbruk for å bli større, Get bigger or get out? Alle vet at det må store investeringer til på hvert enkelt gårdsbruk sett i en 50 års periode, ingen driftsbygninger er evigvarende. Når slike investeringer gjøres, får man som oftest større lån og større driftskostnader. Ser vi hva som har skjedd dem siste 53 årene, så var det 155 tusen jordbruksbedrifter i 1969, i 2022 er det 38 tusen bedrifter igjen. Vi har altså mistet 117 tusen jordbruksbedrifter på 50 år og utviklinger fortsetter til noen tar grep, kanskje begynne med jamstilling med andre yrkesgrupper i inntekt? Jeg ønsker svar fra begge bondeorganisasjonene, og fra staten ved landbruksminister Sandra Borch.

Thomas Ødegård, leder, Ringebu-Fåvang Bonde og Småbrukarlag