Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg takker Fride Gunn Rudi for tilsvar til mine innlegg om fredet rovvilt i gd.no den 16. november. Hun innretter innlegget som om jeg tar til orde for at matproduksjon i utmark bør opphøre. Dette er en feiltolkning. I mine innlegg fremgår det klart at jeg mener at det er mindre å hente på å skyte ned rovviltbestandene helt ned mot Stortingets bestandsmål, sammenlignet med andre tiltak. Jeg er selvsagt tilhenger av matproduksjon i utmark, men det bør utvises noen grad av tilpasningsvilje til andre viktige hensyn.
En ulempe ved presis nedskytning til bestandsmålene er for eksempel at mulighetene for skadefellinger blir redusert. Videre fremsettes en velkjent påstand om at vi må «slutte å påstå at ulven er ein kritisk truga art, når det finst tusenvis av den over heile Europa».
Rovdyr og/eller beitedyr?
Slike argumenter vitner om uforsvarlig holdning til natur- og ressursforvaltning. Er det forsvarlig å innta den samme innstillingen til forvaltningen av alle andre rødlistede arter? Det er selvsagt verken fornuftig eller ansvarlig å skyve problemet unna med begrunnelse i at disse artene finnes det tusenvis i andre land, og at de dermed ikke trenger å hensyntas i Norge. De enkelte landene er forpliktet til å ta sine respektive ansvar for å stanse tap av biologisk mangfold.
Fredet rovvilt - svar til Gundersen og Rudi
Mine innlegg argumenterer for at det finnes andre og mer givende løsninger enn å fokusere så sterkt på å skyte noen få ekstra individer fra kritisk truede bestander av fredet rovvilt. Jeg nevnte kompensasjonsordningen, ettersom den nylig er brukt og at den ivaretar landbruksvirksomhet ved driftsomleggingstilskudd. Konflikten med store rovdyr avtar nødvendigvis der hvor driften endres.
Kjøtt fra Norge eller Brasil?
Her feiltolkes jeg nok en gang ved at Rudi kommenterer denne ordningen slik: «Altså å slutte med sau i utmark…». Selvsagt mener jeg ikke det! Men det bør gjøres tilpasninger og avveininger som balanserer viktige hensyn til både landbruk og natur. Ordningen kan helt åpenbart være bra for noen gårdsbruk der det skjer vesentlige tap til fredet rovvilt. Påstanden om at omstilling er fånyttes fordi det kan bli så mye ulv og bjørn som tar for seg av storfe og villrein, er så løsrevet fra virkeligheten at den faller på sin egen urimelighet. Debatten om fredet rovvilt bærer dessverre sterkt preg av både liten forståelse for naturkrisen og en uvilje til å innta en bred og løsningsorientert tilnærming til moderne forvaltning.
Morten Kraabøl, Fåberg, biolog
