Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Lars Erik Gausen svarer på mitt innlegg i gd.no den 9. november om tiltak mot fredet rovvilt. Mitt hovedpoeng var at det er oppsiktsvekkende at beitenæringen legger stor vekt på tiltak som ikke evner å gi den gevinsten som næringen ønsker.
Jeg brukte tapstall fra hele landet fordi beitenæringen på nasjonalt nivå krever bestandsreduksjoner av kritisk truede og ekstremt lave bestander av fredet rovvilt. Dette må nødvendigvis skje der rovdyrene lever, men så er det slik at den nasjonale bestanden av hver art er lik summen av delbestandene. Ettersom de reelle bestandene er såpass nære Stortingets mål, gir det et svært begrenset handlingsrom for økt avskytning i belastede områder. Ulik geografisk fordeling av tapstall endrer ikke på det faktum at store rovdyr utgjør et langt mindre problem (15%) enn andre og langt større tapsårsaker (85%).
Ekstrem forenkling
Forvaltningen av store rovdyr har i løpet av noen tiår gått fra fri jakt med skuddpremier, via nær utryddelse, over til kritisk truede og lave bestander med strenge fredningsbestemmelser. Dette epokeskiftet skyldes en økende forståelse av viktigheten av natur- og artsvern blant politikere, myndigheter og allmennheten. I fremtiden blir dette strammet inn ytterligere. Jeg synes derfor at det er en uklok strategi å stå for forvaltningstiltak som for lengst er utdaterte, spesielt ettersom norsk landbruk innehar en grunnleggende viktig samfunnsfunksjon som bør styrkes.
Når det gjelder situasjonen i Innlandet så er fortsatt mitt hovedpoeng at lokalt innrettet avskytning som i sum bidrar til å holde de enkelte bestandene nede på Stortingets nasjonale mål, kun vil gi små reduksjoner i årlige tapstall. Dette gjelder nødvendigvis også for områder med større tapstall enn gjennomsnittet. Kanskje det årlige tapet i Innlandet hadde gått ned fra 5470 til 5000 ved en helt presis bestandskontroll? Det vil neppe roe gemyttene, ettersom gevinsten blir marginal sammenlignet med å gjennomføre andre tilpasninger som rettes mot langt viktigere tapsårsaker og driftsulemper. Dagens situasjon med kritisk lave bestander som allerede er skutt ned mot Stortingets mål, tilsier at det er en dårlig strategi å gå «all in» for kontroversielle tiltak som kan gi stor negativ konsekvens for kritisk lave bestander og kun marginal gevinst for næringen.
Det er misvisende å sette antall arter som påvirkes negativt som følge av nedlagt landbruksdrift opp imot de enorme naturødeleggelsene som er forårsaket av aktivt og modernisert landbruk. Det gis inntrykk av at det vil være bra for naturen dersom landbruksdriften øker. Skal det oppnås, må økt drift tilpasses naturens tålegrenser, noe jeg mener beitenæringen ikke viser nok vilje til. Det er åpenbart noen geografiske områder som egner seg mindre til beitedyr enn andre, og kompensasjonsordningen er et virkemiddel til å balansere ulike hensyn til natur og næring bedre.
Ubegrunnet offensiv mot fredete rovdyr
Tilbakegang av plantearter som er avhengige av ulike driftsmetoder kan ikke sidestilles med tap av naturlig forekommende arter med stor betydning for økosystemenes funksjon. Minner om at en bærekraftig omstilling først og fremst handler om å styrke ivaretakelsen av naturlige økosystemer og deres funksjoner inn mot økonomiske og sosiale hensyn. For å oppnå dette må beitenæringen omstilles enkelte steder, samtidig som naturvernsiden må akseptere at de store rovdyrene i Norge vil forbli på rødlista. Et revidert mål for Stortinget kan kanskje være å løfte dem opp fra «kritiske truede» til bare å bli «truet» av utryddelse?
Morten Kraabøl, Fåberg, biolog
