Gudstroen som er knyttet til kirken er for nedadgående, i hvert fall i tradisjonell forstand. Men mange som har sin egen hjemmelagede gudstro må være noe mer! Dessuten finnes det flere, kanskje særlig eldre som vokste opp med den strenge guden. I enkelte miljø var alt synd, i hvert fall det som var morsomt! Og denne guden har fulgt dem gjennom hele livet. De klarer ikke å glemme den strenge og dømmende far som ikke kunne vise omsorg og kjærlighet!

Jeg har som prest møtt mange som har dette gudsbildet. Og redselen for å komme til helvete blir de ikke kvitt. Det blir ikke plass til en kjærlig og omsorgsfull gud. Derfor er det viktig at prester og predikanter legger vekt på noe helt annet enn dommen.

Vi lever i en tid hvor stadig flere går rundt med det jeg vil kalle en hjemmelaget gud. Vi har tegnet oss et gudsbilder som er formet av tidligere erfaringer til mor og far og andre som stod oss nær som barn. Langt på vei er vårt gudsbilde laget i de omgivelser vi er oppvokst i.

De fleste av oss er vokst opp med ” ros for godt” og ”ris for dårlig.” Dette syn preger også langt på vei vår gudstro. For mange er den hjemmelagete gud hard og streng. Hvis vi mottar kjærlighet og omsorg blir vi enten mistenksomme og lurer straks på hva vi må yte i gjengjeld. Og hvis vi opplever noe godt, føler vi straks at vi må ”betale regningen.” Guds omsorg og kjærlighet gjelder andre, ikke meg. For til meg stilles det krav. Og min hjemmelagete gud er den dømmende og straffende! Flere som ikke kan kvitte seg med sin hjemmelagete gud, formet i et strengt oppvekstmiljø, sliter og har psykiske problemer.

For den yngre generasjon er nok Gud noe annerledes enn for oss som vokste opp rett etter krigen. For verden utenfor som ikke vi hadde samme kontakt med i ungdomsårene, har kanskje gitt mange unge en åpnere og sunnere tro enn den vi vokste opp med på 50- og 60-tallet!

Det finnes fremdeles domsforkynnelse nordpå. Heldigvis er det svært få som opplever pandemien som Guds straff. Men kanskje har vi fått en tro på en ny måte- et mer språkløst gudshåp? For håpet lever fortsatt etter 2 år med langfredager. Og nå opplever vi at krigen i Ukraina gjør noe med oss.

Det er snart påske og vi må minne hverandre på etter langfredag kommer påskemorgen med livsmot og glede. Og det gjør håpet levende!

Men håp er ikke det samme som optimisme. Nordmen er realister og vet så utmerket godt at vi må fortsatt leve i spenningen mellom langfredag og påskemorgen, mørke og lys, sorg og glede, liv og død. Og det er dette livet med alle sine motsetninger som kommer til uttrykk i påskehøytiden!

Knut Sand Bakken, pensjonist og vikarprest