Fredag 29. oktober 2021 sto det informativ artikkel i Aftenposten om personer med flerkulturell bakgrunn. I Oslo utgjør innvandrerbefolkningen 33,7 % av byens folkemengde. Jeg har vært bosatt i over 41 år i hovedstaden og merket mye rare holdninger til utlendinger. Etter at jeg flyttet til Skjåk i Innlandet for snart et år siden, syns jeg å oppleve de samme fordommene.

Jeg tror at fordommene skyldes at vi ikke blir nok kjent med deres kultur og dermed lett diskriminering fordi alt som er ukjent, oppfattet som utrygt. Beste måten å unngå rasisme og fremmedfrykt er nettopp å ha kollegaer, venner og bekjente som kommer fra andre ulike land og kulturer. Jeg var så heldig å bli kjent med mange flotte personer med en annen bakgrunn enn meg som kritthvit trønder, som knapt nok hadde sett en utlending i mine første 20 år i Trøndelag. I Oslo fikk jeg gode naboer fra mange ulike land, i barnehagen til min datter var minst 25 forskjellige nasjoner representert. Felles for dem alle var at ble du først kjent med nye folk, ble de fort dine gode venner.

Å lære seg norsk språk er det viktigste for våre nye landsmenn. Språkopplæring og innføring i norsk kultur må prioriteres høyt.

I mitt yrkesaktive liv jobbet jeg sammen med mange hyggelige personer. Det var berikende å ha gode kollegaer fra andre land, bare den store opplevelsen å få smake mat fra hele verden er verdt et bekjentskap. For en trønder som knapt hadde brukt annet krydder enn salt og pepper, var det bare å komme i kontakt med hvitløk en merkelig opplevelse. Hvitløk var jo noe utlendinger brukte og var helt unaturlig i norsk mat. Nå er det heldigvis forandret, hvitløk er blitt en naturlig ingrediens i mat som de fleste i Norge spiser.

Hva er det som gjør at vi fortsatt lever med fremmedfrykt, har store fordommer mot utlendinger? Jeg tror at her i Innlandet og spesielt Vågå, Lom og Skjåk er andelen utlendinger fra andre land svært lav. Det gjør at dette blir et byfenomen, det oppfattes kanskje som at det er altfor mange utlendinger i de store byene i Norge. På landsbygda blir vi dermed litt sære og kan ha store fordommer mot andre personer med en annen bakgrunn enn det å være døl, født døl og alltid vært bosatt i Gudbrandsdalen.

Tall for Vågå, Lom og Skjåk viser at innvandrerbefolkningen utgjør i snitt godt under 7 % av kommunenes folkemengde. Med så små tall burde det være lett å integrere og få våre nye landsmenn til å trives i Innlandet. Mange holdninger jeg blir møtt med er at her bor de kort tid, alle vil til byene sørpå. Om det er noe belegg for dette vites ikke. De få som har blitt boende her i Skjåk er etter min mening godt etablert med jobb, skole og barnehage for de yngste. Men hvor mange av oss kritthvite nordmenn har noen gang hatt besøk av en fra et annet land? Neppe så mange av oss. Jeg tror at skal vi lykkes med integrering må vi ha mer åpne sinn og sørge for å bli kjent med våre nye landsmenn.

Dagsaktuelt er det at Norge har fått en stortingspresident som ikke er født her i landet. Dette avstedkommer imidlertid mange rare kommentarer på sosiale medier. Det er synd at vi ikke har kommet lenger i å oppføre oss sivilisert nok til å godta at vi lever i en verden med mange nasjonaliteter samlet på et sted. Jeg tror kommuner, organisasjoner og foreninger, gjerne hver enkelt av oss må gjøre mer for at holdninger og barrierer brytes ned. Det vil være enklere å fjerne holdninger som fremmedfrykt og diskriminering dersom mange flere bidrar til et åpnere og varmere samfunn.

Ronald Robertsen, pensjonert arkivleder, Politiets utlendingsenhet i Oslo, Skjåk