En skulle mene at å bli gammel i et av verdens rikeste land ikke burde by på problemer, men etter alle solemerker å dømme er det ikke riktig så rosenrødt som noen prøver å fremstille det. Det er et faktum at de unge flytter fra bygdene, tar målrettede utdanninger, og returnerer sjeldnere. Det er mange årsaker til dette, men enhver kommune bør bestrebe seg på å legge til rette for all ungdom, bygdene trenger dem, og disse såkalte « varme hendene » blir det sjeldnere av.

Alle kommuner sliter med ulike, økonomiske problemer, men ikke alle kommuner er like flinke til å løse dem. Ofte tyr man til nødløsninger innen helse/pleie, som f.eks. ufaglærte pensjonister, noe som ikke alltid er det mest lønnsomme på sikt i noen kommune.

At tilårskomne mennesker tar seg av sine jevnaldringer er ikke et ukjent fenomen i Bygde-Norge, heller kan det vel kalles tradisjon, men en kan vel like godt innse først som sist at den tid snart er over.

Hva så med fremtiden?

Først og fremst må det søkes etter fagfolk til hele stillinger, noe annet duger ikke. De vokser ikke på trær, men skal vi opprettholde tjenester som faglig sykepleie – er det helt påkrevd med en yrkesrettet utdanning. At ufaglærte til alle tider har vært en god hjelp inne på institusjonene trengs ikke å diskuteres eller utbasuneres, det er helt klart. I slike situasjoner skal det alltid være en sykepleier på vakt. For oss som det meste av tiden har jobbet ute i hjemmesykepleien som undertegnede, stiller det seg helt annerledes ... Vi er helt alene med ansvaret, på alt slags føre, og til alle årstider i situasjoner vi ikke trodde var mulig å forholde seg til – kun med en bakvakt som kunne kontaktes i nødstilfeller. Så er det da forståelig at vi må ha pleiere med oppdaterte papirer på medisinering, vise til bestått på en fagskole, kunne sitt fag, – og det er vel ikke uten grunn at vi ofrer mange år på en utdanning, vi ønsker å lære om årsak og virkning innen sykdom, aldring og død.

Å forsøke å gi et inntrykk av at det er de ufaglærte som redder eldreomsorgen, blir noe patetisk, men forholder det seg virkelig slik, er det på høy tid å granske årsakssammenhengen i den kommunen dette angår, slike forhold er verken til å leve medeller dø med.

På en arbeidsplass med mye fravær ligger det gjerne en hund eller flere begravd, og man må spørre hvorfor, dette er arbeidsleders ansvar og plikt, og ligger det i arbeidsforholdene bør det tas oppklarende grep.

Jeg har selv ligget dødssyk i Dovre kommune over lengre tid noen år tilbake, og jeg ønsker at alle i slike situasjoner som min får den samme profesjonelle hjelp jeg fikk av dyktige faglærte innen den svært alvorlige sykdommen som rammet meg. De visste nøyaktig hva de skulle gjøre, i svært viktige, avgjørende situasjoner til enhver tid og jeg tør påstå at de var med og reddet livet mitt den gang.

Anne Kristine Engen, Dovre