Bygningsavdelingen i Lillehammer kommune har fått skjebnen til en bevaringsverdig enebolig på sitt bord. En eiendom kjøpt for 4,4 millioner kroner, er i ferd med å falle sammen. Fagfolk mener det vil koste mer enn 17 millioner kroner å restaurere og gjøre dette til en bolig av dagens standard. Fra samme hold hevdes det at dette ikke er økonomisk forsvarlig.

Bygningsvern er vanskelig. Vi deler de vurderinger som Lillehammers politikere gjorde da de vedtok en byplan for bevaring av bygninger og kulturmiljø i dette området. Kommunen må likevel vurdere om rehabilitering vil være uforholdsmessig dyrt.

Kommunen har verken makt eller økonomiske midler til å sørge for at bevaringsverdige bygg får tilstrekkelig vedlikehold. Over hele landet ser vi eksempler på hvordan bygningsvernet kommer til kort. Ofte fordi eiere ikke har økonomi til å gjøre det som burde vært gjort. Resultatet er forfall.

De nye eierne av boligen i Marcus Thranes veg har hatt alle muligheter til å sette seg inn i hva byplanen sier om dette området. Før eller siden kommer man likevel til et punkt da også bygningsmyndigheter og vernemyndigheter må erkjenne at noe er tapt. Det finnes mange eksempler på hvordan forfall får fortsette, fordi eiere ikke har mulighet til å innfri myndighetenes krav.

Er det så noe igjen å redde dersom riving tillates? Selvfølgelig. Når noe erkjennes som tapt, får man bruke kreftene på å redde det som reddes kan. Å åpne for riving er ikke det samme som å åpne for en annen utnyttelse av tomta. Det må være mulig å tillate riving, men samtidig sørge for at en ny bolig tilpasses det miljø og de kvaliteter som byen ønsker å ta vare på. Å pålegge noen å bruke et tosifret millionbeløp på en redningsaksjon for et hus, framstår som noe i nærheten av galskap.