Gå til sidens hovedinnhold

Gjør det ikke vondt, strekker de seg ikke langt nok

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.


Endelig starter regjeringen
arbeidet med ny stortingsmelding om distriktspolitikken. Endelig kommer det et initiativ som gjør det mulig å se litt forbi alt hva nye virusvarianter drar med seg av samfunnsutfordringer. Endelig skal politikk handle om noe annet enn et strømmarked i fullstendig ubalanse, og som har endt med at folk flest må ha økonomisk nødhjelp for å håndtere kostnadene med et helt ordinært forbruk av strøm.

Den varslede stortingsmeldingen, som neppe er klar før tidligst neste vår, blir en av de store prøvesteinene for Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Forventningene er skyhøye. Selv om regjeringen gir seg selv forholdsvis god tid til arbeidet med dette dokumentet, må den ha lakris å dele ut under vegs. Når valgkampen foran kommune- og fylkestingsvalget i 2023 dundrer i veg, må velgerne se en regjeringen som er godt i gang.

Kommunalminister Bjørn Arild Gram (Sp) sier i en pressemelding at «etter åtte år med regjeringen Solbergs sentraliserende reformer, trenger vi en ny kurs i distriktspolitikken. Rundt omkring i landet har mange opplevd at de ikke har blitt hørt, og at problemene deres ikke har blitt løst.» Landets kommunalminister har åpenbart tenkt å bli en bedre lytter enn hva forgjengerne var. Men han må også både lære og lære bort at «å bli hørt» ikke alltid kan bety å få det som man vil. Gram må vise at distriktspolitikk er noe mer og noe annet enn å reversere strukturreformer, enten vi snakker om fylker, kommuner eller politi- og rettsvesen.

Både Ap og Sp har mye å bevise gjennom dette arbeidet. Går dette galt, ender det med ei opplisting av gode ønsker som strykes med den begrunnelse at konkurransereglene i Europa ikke lar oss få lov. Skal dette gå bra, bør regjeringen for lengst være i gang med både å avklare handlingsrommet, og med å se på hvor og hvordan det bør utfordres.

Vi vet at handlingsrommet er begrenset av EØS-avtalen. Men vi vet også at EU og Europa ikke er så ett og ensartet som det gjerne framstilles. Medlemsland i EU klarer å finne handlingsrom. Det er ingen grunn til at ikke Norge skal gjøre det samme. Akkurat nå er jeg fristet til å si at det nasjonale ambisjonsnivået for distriktspolitikken har vært en større begrensning enn EØS-avtalen. Regjeringen må vise at den tid er forbi. Gjør den ikke det, svikter den på det som må være et kjerneområde.

Kommunalministeren lover konkrete tiltak, blant annet forsøk med nye bygdevekstavtaler. Det er bra, det er det mulig å tro at kan ha effekt. Her skal staten, fylkeskommuner og kommuner arbeide sammen for å hjelpe regioner med spesielle utfordringer. Det treffer kommuner i Gudbrandsdalen, som bør ha det travelt med å komme på banen. Det er neppe en styrke at vi ikke riktig vet hva slags fylkeskommune som skal være del av dette, og at denne regionale utviklingsaktøren kanskje får nok med seg sjøl, med deling og ny omorganisering det neste året. Det kan bli å drive distriktspolitikk med den ene armen på ryggen. Det har de vel kalkulert med at de skal klare, de som har gjort forvaltningsgrenser til det nest viktigste i livet.

Arbeiderpartiet bør kjenne at arbeidet med distriktspolitikken gjør litt vondt. Hvis det ikke smerter ørlite, strekker de seg ikke langt nok. Og strekker de seg ikke langt nok, er det fordi de ikke vil nok.

Når man kjenner at konsekvenser av gammel politikk gnager, må man enten gjøre noe med det, eller gå utenom. Ap har gått utenom for lenge. De gikk ut av forrige århundre med en nedbygging av det distriktspolitiske virkemiddelapparatet. Oppslutningen om Ap preges den dag i dag av at om vi ikke trenger effektive offentlige virkemidler, trenger vi kanskje heller ikke Arbeiderpartiet.

Jostein Hernæs, kommentator i GD