Gå til sidens hovedinnhold

God industripolitikk er også distriktspolitikk

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mange variabler som sier noe om utvikling av strukturelle forhold i norsk økonomi, peker nedover. Fastlands-Norges varehandelsunderskudd krysset minus 300 mrd. fra i fjor, en dobling av underskuddet siden 2013. Selv med olje var det så vidt balansen var i pluss. Statsbudsjettet er stadig mer avhengig av oljepenger, selv uten korona. Industriinvesteringene står på stedet hvil med 26 mrd. i året, noe som i beste fall er stabil produksjon på for lavt nivå og er uansett svært langt fra en satsing. Når i tillegg sysselsettingsandelen faller og fødselstallene er på historisk lavt nivå (1,48 barn per kvinne!), sier det noe om et land som ikke omstilles, der folket totalt sett jobber mindre, og befolkningen forgubbes. Forhold som den nylig framlagte Perspektivmeldingen synes å ignorere.

Dette må snus, og det skjer ikke gjennom mer veier og skinner eller flytting av våre institusjoner som NRK, Nasjonalgalleriet eller Ullevål sykehus. Det har vi forsøkt, og det har medvirket til resultatene over. Som finansministeren påviste i Perspektivmeldingen, ligger vi nå dobbelt så høyt som Sverige og tre ganger så høyt som Tyskland i samferdselsinvesteringer – og vi har ligget høyere i 15 år. Foreløpig er svaret på omstilling import av utenlandsk grønn teknologi og større salg av råvarer, samtidig som oljeutvinningen går som før, men med uviss framtidig lønnsomhet.

Men reell omstilling uten en reorientert stat er umulig – fokus og finansielle midler må flyttes, og et viktig redskap vil være å reetablere et industridepartement som koordinerer de områdene som trengs for å få ny verdiskaping og lavere oljeavhengighet.

Industridepartementet ble opprettet i 1947 hadde nettopp denne koordinerende funksjonen, og inneholdt håndverk, industri, skipsfart og energi. Olje og energi ble skilt ut som eget departement i 1978, mens industridepartementet selv inngikk i Næringsdepartementet i 1988. Kanskje en logisk utvikling for et oljeland den gangen, men skal Norge omstilles, må det tenkes som i etterkrigsårene, ressursene må settes inn og koordineres for økt fastlandsproduksjon. Vi var et industriland med olje; vi er nå et oljeland med industri, og vi skal tilbake til å bli et industriland med olje.

Det kan være relevant å sammenlikne med jordbruket. En hovedgrunn til at Norge får så mye ut av en begrenset jordressurs er at hele verdikjeden nyter godt av et eget departement med et kompetent byråkrati, som ivaretar helheten i forvaltningen. På tross av at Norge har en arealressurs på en 1/3 av Sveriges og halve befolkningsgrunnlaget, har norsk næringsmiddelindustri (uten fisk) og svensk livsmedelsindustri (med fisk) omtrent samme produksjonsverdi, dvs. 160 mrd. vs 180 mrd.

Industriutvikling skjer ikke i et vakuum; samferdsels-, energi- og utdanningspolitikken må koordineres. Vi trenger en reorientert samferdselspolitikk der satsingen skaleres ned og fokuseres mot industri- og råvareproduksjonens behov, med utbedringer av flaskehalser på riks- og fylkesveier bl.a. Parallelt bør planene om fergefritt Vestland skrinlegges, mens fjordkryssingene forbedres videre med fornybar-ferger, og samtidig utvikling av norsk industri der vi har ledende miljøer på skipsbygging, automatisering og lading. Videre må det lages en systematisk plan for hvordan mer gods- og persontransport kan flyttes over på sjø, og hvordan vi kan bruke norske verft og rederier i denne prosessen.

God industripolitikk er også distriktspolitikk, og leder fram til Norges kanskje mest vellykkede to politiske slagord: By og land – hand i hand og Hele folket i arbeid. Nå, en generasjon etter at industridep. ble nedlagt, mens Olje og energi ble styrket med eget departement, må vi tilbake til fundamentet. Et industridepartement vil være en god start.

Christian Anton Smedshaug, daglig leder, Agri Analyse