Grønnvasking av hyttebygging

Av
DEL

debatt

Hanne Velure hevder i GD 2. januar at distriktene trenger hyttefolket og at hyttefolket trenger levende lokalsamfunn. Det er en ærlig sak å argumentere for at distriktene trenger næringsutvikling, men det er ikke like greit å skjønnmale den storstilte utbyggingen av fritidshus ved å fremstille dette som et slags bærekraftprosjekt. Innlegget til Velure bygger på en del premisser som i beste fall er villedende.

Det overordnede budskapet er at hytteutbygging nærmest er den eneste formen for næringsutvikling som kan "redde" bygdene og hindre avfolkning. Dette blir en litt meningsløs påstand, all den tid man ikke foretar noen reelle vurderinger av alternativer.

Den utviklingen vi ser nå er at svært mange utmarkskommuner forsøker å gjøre akkurat det samme, det vil si bygge ut ressurskrevende høystandard hyttefelt med store miljøeffekter. Dette er på ingen måte bærekraftig i forhold til transport, energiforbruk og arealbeslag – og kommuner som muligens kunne samarbeidet bedre om regional næringsutvikling på andre områder, ender stort sett opp med å konkurrere med hverandre om det samme markedet.

Videre hevder Velure at hyttebruken erstatter flyreiser til ferieboliger i Sør-Europa og at dette er positivt for CO2 regnskapet. Dette er en påstand uten faglig belegg. For det første gjør folk begge deler, Sydenturer og hytteliv er to forskjellige ting. Og vel så viktig: Den enorme utbyggingen av fritidshus de siste par ti-årene medfører en stor økning i biltransport over relativt lange avstander. Trafikkøkningen er faktisk så stor at vegmyndighetene bruker hyttetrafikken som et av argumentene for utbygging av firefelts E6 gjennom Gudbrandsdalen.

At den store utbyggingen av fritidshus – stort sett høystandard boliger i utmarksområder – gir et bidrag til folkehelsa er en ren politisk påstand. Dagens utbyggingsmønster betyr at vi i økende grad flytter byen opp på fjellet, med alle de lettvintheter og bekvemmeligheter folk også har hjemme i primærboligen. Komfort er behagelig – men har ikke nødvendigvis noe med folkehelse å gjøre. Dersom bruken av fritidshus faktisk hadde krevd litt mer fysisk og psykisk mestring og representert en reell forskjell til folks hverdag, så kunne vi begynt å snakke om folkehelse gevinster.

De videre beskrivelsene av hvordan hyttefolket ‘ved sin blotte tilstedeværelse’ beriker bygdene og hvordan ‘hyttefolket ofte er aktive, ressurssterke forbrukere i og deltagere i lokalsamfunnet med et ekte hjerte for utvikling av lokalmiljøet’ – er en ren eventyrfortelling, og sikkert et ønske fra Velures side om at det skal være sånn. Forskningen på hvordan tilreisende og lokalsamfunn omgås, viser i hvert fall stort sett et annet bilde.

Både i Norge og internasjonalt er det masse eksempler på konflikter, begrenset kontakt mellom disse gruppene og at hyttefolk er relativt lite interessert i lokalsamfunnet, utover å kunne kjøpe de mest nødvendige materielle tjenester. Det finnes selvfølgelig anekdotiske eksempler på tilreisende her og der blir interessert i lokale forhold, men det er ikke det store bildet. Over hele Europa ser vi at distriktene i økende grad blir "rekreasjonslandskaper", hvor folk oppholder seg i begrensede perioder for å slappe av og gjøre akkurat det de selv er interessert i uten å inngå i noen vesentlig kultur utveksling.


Det er riktig at vi har et tvingende behov for en nasjonal politikk for utbygging av fritidshus. Utviklingen i dag er på ingen måte bærekraftig, enten man snakker om klima, energibruk, transport systemer, arealbeslag eller andre effekter på miljøet. Man kan for eksempel begynne med å kreve avfallssortering, langt strengere begrensninger i størrelse på og antall hytter i et felt, unngå å bygge i høyfjellet og stadig nye, urørte områder, kreve solstrømanlegg, bruke landskapsarkitekter i planlegging og lage regler mot lysforurensning og unødig energibruk når folk ikke er tilstede. Dette er tiltak som vi ha mer enn symboleffekter.

Men utviklingen styres av markedskrefter. Med dagens politiske klima er det lite sannsynlig at vi vil få en nasjonal politikk som monner. Diskusjonen er utvilsomt viktig, men den må bygge på et faglig grunnlag og ikke styres av den form for ideologisk grønnvasking som Velure presenterer.

Bjørn P. Kaltenborn, seniorforsker Norsk institutt for naturforskning

Bjørn P. Kaltenborn

seniorforsker Norsk institutt for naturforsking (NINA)

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags