Gå til sidens hovedinnhold

Gudbrandsdal slakteri: Hvo intet ejer, letvindt vover

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Gudbrandsdal slakteri er i ferd med å se dagens lys. Når hardt arbeid fra lokale ildsjeler kombineres med politikere som tar ansvar for å sikre regionalt næringsliv og arbeidsplasser suppleres med kompetanse og kapital fra kjøttbedrifter som har trua på Gudbrandsdalen, ser det umulige ut til å bli mulig! Ja, jeg innrømmer det; da jeg første gang hørte at medlemsbedrifter i Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF) vurderte å starte slakteri på Otta trodde jeg at det aldri kom til å skje. Vi vet av erfaring at når Norges desidert største slakterivirksomhet som står for 2/3 av slaktingen i landet forlater et anlegg, benyttes «brent jords taktikk». Det kan være plagsomt å se konkurrentene lykkes der en selv kaster kortene!

Regionens aviser speiler på en god måte det brede engasjement i slakteri-saken. Ordfører Mariann Skotte i Lesja setter navn på utviklingen; Sentralisering. Hun inviterer med på laget de kreftene som vil være til stede, bygge og utvikle næringslivet i Gudbrandsdalen. Andre mener av forskjellige grunner at det summa summarum er bedre at arbeidsplassene ved Otta-slakteriet avvikles slik at investeringene på mange hundre millioner kroner på Rudshøgda kan forsvares. De som ønsker dette snakker gjerne om «pengefolket», samvirkets betydning, markedsregulator-rollen, mottaksplikt osv. i et forsøk på å svartmale konkurrentene.

På vegne av 150 medlemsbedrifter, spredt på alle landets fylker og til stede i ca. 100 av kommuner (før reformen), finner jeg det nødvendig komme med noen kommentarer både til landbrukspolitikken og hva slags bedrifter som med i bransjeorganisasjonen KLF.

Til de som er bekymret for mottaksplikten. Mottaksplikten er en del av landbrukspolitikken og gjelder uavkortet og ubegrenset uavhengig av hva slags slakteristruktur markedsregulator velger. Bønder som vil levere til GS kan når som helst gå tilbake til Nortura og kreve samme betingelser som andre leverandører. Det er selve ideen bak ordningen med mottaksplikt!

I tillegg til dette har slakteriene i KLF gitt en gjensidig garanti for at bønder som ønsker å levere til et privat slakteri, er garantert å få gjøre dette. Så dersom en bonde får «nei» fra et slakteri, vil vi påse at et annet slakteri står klar. Etter 10 år med garanti har det aldri vært behov for å benytte ordningen.

Til de som opptatt av markedsregulatorrollen. Denne oppgaven består i å sørge for at det er «passe mye» kjøtt i engrosmarkedet og for å holde pris til bøndene på «avtalt» nivå. Derfor får Nortura lov til å fryse inn hele skrotter og noen stykningsdeler, på alle bønders regning, dersom det blir for mye. Innfryst vare må seinere selges i det norske markedet. Prisen på fryste varer skrives ned i verdi ved bruk av omsetningsavgift. De siste årene har de private bedriftene stått for nesten hele jobben med å tømme reguleringslagrene for storfe.

Til de som tenker på markedsmuligheter, EMV, lokalmat, merkevarer, import etc. Det er et faktum at det meste av kjøttomsetningen skjer via dagligvare og HORECA-markedet. Markedsadgang er avgjørende! GS vil sannsynligvis bli så stort at det vil være avhengig av kunder i begge disse segmentene, i tillegg til at det kan utvikle lokale konsepter. KLFs medlemsbedrifter kjøper, som en konsekvens av landbrukspolitikken, rundt 70 000 tonn kjøtt fra markedsregulator i året. Å håndtere 5–10 000 tonn fra GS er realistisk! Bønder lever av at det blir solgt kjøtt, ikke merkevarer som Gilde, Skjeggerød, Folkets etc. Sannsynligvis er det derfor Nortura er av de største i EMV-markedet, bla gjennom Norfersk.

Tallene viser vel også hvorfor det er de private bedriftene som blir henvist til å bruke importert råvare når det er underskudd. Men den største importøren av kjøtt til Norge er det Nortura-eide selskapet Noridane AS. Pr 2. tertial 2020 leverte selskapet 17 millioner i resultat til Norturas regnskap, mens konsernet samlet fikk et resultat etter skatt på 22 millioner kroner.

Til de som er opptatt av «pengefolket». I alle hovedsaker er KLFs medlemsbedrifter familieeide, gjerne der oppstarten har vært engasjerte bønder som ville «noe mer». Og flere eiere driver fortsatt aktivt gårdsbruk med husdyrhold, selv om de kanskje er 3. eller 4. generasjon slakterieiere. Bønder flest er kjent med at det er dårlige marginer i kjøttbransjen; to prosent avkastning er ikke akkurat «ville tilstander».

På den annen side; eierne av samvirkebedrifter investerer deler av sin kapital i en konkurranseutsatt matindustri i den forventning av at det vil gi bedre lønnsomhet enn bare å levere slakt. Dette er positivt både fordi det er et uttrykk for at det er overskuddskapital hos disse bøndene til å invester i mer enn gårdsdrifta, og at de er villig til å investere i risikoutsatt næringsmiddelindustri. Den enkelte får vurdere om avkastningen blir best ved å investere i for eksempel Nortura, Orkla, Gudbrandsdalen Slakteri, eller ikke investere i det hele tatt, bruke pengene på gården og bare være leverandør.

Peer Gynt-sitatet i overskriften passer best for den herreløse kapitalen i samvirkebedrifter. For min del tar jeg hatten av for «de som eier, og likevel våger». Slik tar vi hele landet i bruk!

Bjørn-Ole Juul-Hansen, adm. dir, Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund