Gå til sidens hovedinnhold

Gudbrandsdalen skal ikke lide fordi Nortura går den blå regjeringen sitt ærend

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Detvar en kynisk og nøye regissert avviklingsprosess som slaktet en 67 år lang industrihistorie på Otta. Arbeidsutvalget med fabrikksjefen på Rudshøgda-anlegget i spissen, konkluderte med at et slakteri i distriktet med solide bunnlinjer, ikke hørte til i fremtidens samvirke. En gudbrandsdøl ble effektivt fjernet fra styret i Nortura i forkant av vedtaket. Gudbrandsdøler mobiliserte, men det enorme og levende engasjementet for slakteriet prellet av skuldrene til sentraliseringssamvirkets 11 direktører og andre beslutningstakere. Fremtidens samvirke hadde seiret og konsernstyret har igjen fått en Gudbrandsdøl ved roret.

Demningen mot sentralisering og synkende folketall er i ferd med å kollapse. Gudbrandsdølene har havnet i elva og svømmer febrilsk motstrøms mot krefter som Staten AS, høyrepolitikk og nå Nortura som går den blå regjeringen sitt ærend, sammen med sine 16 hel- og deleide aksjeselskap med både norsk og utenlandsk adresse. Nå skal kommuner og produsenter ta stilling til om Gudbrandsdal slakteri (GS) er redningsvesten som vil berge oss fra å havne i Mjøsa, eller om det bare er en liten bakevje som gir oss en pause på veien sørover.

EnkelteNorturaeiere slakter kommuneinitiativet, naturlig nok. De får utfordret sin lojaliteten og tillit til samvirket, nedfelt gjennom generasjoner. Hadde regionale andelseiere hatt en reell hånd på rattet, hadde ikke Otta-anlegget blitt nedlagt. Fremtidsutsiktene til bøndene i et samvirke der eiere ikke har reell påvirkningskraft gir grobunn for å trekke i tvil om samvirket tjener sitt formål.

Primærnæringen har et gjensidig avhengighetsforhold med øvrige næringer som sammen holder samfunnet i hevd. Forutsetningen for bosetning i alle kriker og kroker er ikke Nortura, men arbeidsplasser. Bondens eget foretak og verdiskapingen i Ringsaker er dessverre ikke nok til å brødfø slunkne kommunekasser i Gudbrandsdalen. Man trenger mekanikere, veterinærer, slaktere, brannmannskap og snekkere, som kan reparere, frakte, bekjempe ulykker og sykdom og bygge fjøs. En stadig sentralisering, lave fødselstall, færre innbyggere og endret demografi reduserer behovet for og dermed tilstedeværelsen av disse yrkene. Dette truer primærnæringen i vel så stor grad som mye annet.

Norturaer dyktige på å svartmale profittjegere og EMV. Så lenge landbrukspolitikken holder stø kurs, må Nortura ta opp kampen på vegne av bonden istedenfor å skyve unnskyldningene fremfor seg. De har ressursene til det.

Gudbrandsdal slakteri vil verdsette nærheten til bonden og råvarene ved å etablere slaktelinje for både storfe, småfe og vilt. De verdsetter også foredlingsindustriens potensial i verdiskapningen i tilknytning til slakting og skjæring. Slike valg skaper høy tillit og positivt omdømme, begreper Nortura ikke tillegger særlig vekt lenger og som de nå må ta konsekvensene av. Troverdig ressursutnyttelse i hele verdikjeden lokker stadig mer kresne og bevisste forbrukere, som gjerne betaler mer per kilo kjøtt så lenge det er bærekraftig og har kjent opphav, i følge Stiftelsen Matmerk.

Den største risikoen knyttet til GS, er at det ikke blir realisert. GS er en av flere nøkler som kan hindre et dalføre, råvarer og verdier i fritt fall ned mot Mjøsområdet. «Evig eies kun det tapte», sa Ibsen - det er først når de la ned Otta, at Nortura så hva de hadde mistet og forsto at det var en viktig bestanddel i samvirket. Jeg mener vi må og skal gripe den fremtiden Gudbrandsdal slakteri vil gi bonden, dyrene og samfunnet forøvrig.

Atle Bråtet, Sel, kommunestyrerepr. (Sp)