Et afrikansk ordtak sier at når et gammelt menneske dør, brenner et bibliotek. Hvor ofte har vi ikke sagt til oss selv at vi burde skrive ned noe av det vi har opplevd og erfart gjennom livet. Det kan være minner fra barndom og oppvekst, utdanning og arbeidsliv.

Lillehamringen Brynjulf Handgaard, kjent journalist, redaktør, fagbokforfatter og innholdsutvikler i NRK, har påtatt seg oppgaven med å samle inn minner fra 35 «voksne gutter» - og ei kvinne (Marit Martinussen), som alle var barn på 1960-tallet. Berit Fougner har tegnet omslaget og malt/tegnet de fleste av illustrasjonene. Dessuten er det fotografier fra byen.

Dette er blitt 70 frodige og spennende historier, ei variert og innholdsrik bok om guttelivet i Lillehammer før skjermene kom og før foreldrene kunne overvåke ungene hver time på døgnet. «Foreldrene våre hadde ikke peiling på hva vi drev med, og det kunne de være glade for,» skriver Handgaard i sitt innledningskapittel. Der skriver han om en by i vekst, om sosiale forskjeller og kulturelle ulikheter mellom de ulike bydelene, om boligstandard og boligmangel, om hjemmeværende mødre, om leikeplasser og friområder.

Deretter følger guttenes egne historier, korte eller lange. Alt er selvfølgelig ikke like interessant for en som hadde sin barndom på ei øy utenfor Trøndelagskysten, men de fleste fortellingene fanger fort interessen. For de som kjenner Lillehammer bedre enn jeg, må boka være et skattkammer. (En opplagt gavebok til «den som har alt»!)

Noen av erindringene er små perler, både litterært og innholdsmessig. Her er sju historier om fartsleik på kjelker og sparker, fem historier om et liv på ski, åtte historier om kampen for kontanter, ni historier som lukter krutt (bokstavelig talt!). Vi får beretninger om «Polferd gjennom Mjøsisen», «Juleball på Krokvang», «Sommmerleir ved Mesnaelva», «Epleslang og nærpoliti», «Den siste husmann i Saksumdalen», «Busmorampen», «Oppvekst på Kartongen», «Ørn og Kaaken-gjengen», for å nevne noen av de 77 kapitteloverskriftene. (Det er merkelig nok få minner fra skolen.) Edgar Berghs fortelling om hvordan det var å være bror til «Terje Tulling» gjør et spesielt sterkt inntrykk. Det er sosialhistorie på sitt beste, om et barn som var annerledes og ei mor «som gjorde så godt hun kunne, men evna bare ikke bedre. Og hun fikk aldri noe hjelp av det offentlige».

Kan vi stole på at guttelivet på Lillehammer på 1960-tallet virkelig var slik det fortelles her? Allerede på 1950-tallet begynte professor Edvard Bull å samle inn arbeiderminner, som grunnlag for sin historieskriving. Innvendingene var mange. Blant annet at vi gjennom årene reviderer våre erindringer ut fra nye erfaringer, og vi kan huske feil. Minner skaper oss, men vi skaper også minner, en levende vekselvirkning. Bulls svar var at minneinnsamling var et demokratisk prosjekt, da minner kan supplere og korrigere annet kildemateriale. Mennesker som sjelden kommer til orde gis en stemme, og slik kan vi få nye perspektiver også når den nasjonale historien skrives. Det gjelder ikke minst historien om barndom og oppvekst.

Det er i denne ærerike tradisjon boka Gutteliv i Lillehammer på 1960-tallet skriver seg inn. Den er et verdifullt bidrag både til vår lokale og nasjonale historie. Dessuten må den være til stor inspirasjon for lærere, som vil at elevene skal skrive ned sine opplevelser fra skole og fritid og kanskje sammenligne da og nå. Og vi pensjonister, som har tenkt tanken, men ennå ikke kommet i gang: Les boka og skriv selv!

Inge Eidsvåg, Lillehammer