I Innlandet er ny Mjøsbru og ny E6 Moelv-Øyer i sum et større prosjekt enn OL-94. Et oppsiktsvekkende dårlig håndverk truer prosjektet med havari.
Den politiske stillheten senker seg. For Follobanens midlertidige kollaps er det fullt trøkk. Kontrasten er slående.

Statsrådsmøte, mediedekning, politisk mobilisering, lokale politikere på banen. Rigget er på plass for å sikre framdrift i Oslo-områdets milliardsatsinger på veg og bane.
Hva skjer i Lillehammer-områdets del av Innlandet? Ordførermøtet onsdag med samme statsråd forbigås forsøksvis i stillhet. Formålet er å snakke sammen. Trykket er fraværende – blant partivenner.

Ordfører Ingunn Trosholmen i Lillehammer kunne knapt ha gjort særlig mye annerledes i forkant av det famøse E6-vedtaket som enn så lenge, stanser Innlandets forventede milliardsatsing.
Men hun kan definitivt bli et politisk offer for skandalen ved høstens kommunevalg.

Hennes eget parti har styring på alle nivåer; lokalt, regionalt og nasjonalt. Med bred støtte fra andre partier er E6-prosjektet forankret. Det var bare håndverket som gjensto. Å gjøre vedtaket gjennomførbart med ivaretakelse av alle nødvendige hensyn.
Da er det også et politisk ansvar å sikre at snubletråder eller overivrige byråkrater ikke skal kunne hindre det som er en overordnet villet samfunnsutvikling.

Knut Storberget var stortingsrepresentant fra Hedmark Ap da han gledesstrålende for 10 år siden meldte om at alle formaliteter var ryddet av vegen for ny E6 gjennom Åkersvika.
Stoltenberg-regjeringen hadde gjort nødvendig ryddearbeid for å sikre framføringen. Tross motstand fra SV og Naturvernforbundet.

10 år senere peker SV og Naturvernforbundet nese og innkasserer tilsynelatende seieren de mistet i 2013.
Hvordan er dette mulig, attpåtil når samme Storberget i dag er Statsforvalter i Innlandet – med orkesterplass til Åkersvika og Lågendeltaet?

Mange er selvsagt ute etter å fordele skyld. «Når gikk det galt med E6?», spurte varaordfører Terje Rønning (V) i Lillehammer nylig i GD. Han har i alle år vært del av prosessen fra Lillehammer. Han bør gjerne bli mer konkret i å besvare eget spørsmål.
GD har på lederplass utfordret Riksrevisjonen til å se på saken. Her har revisjonen en gyllen anledning til å få kunnskap om hvordan politisk styring i et demokrati havarerer fordi demokratiet ikke fungerer.

Stortinget har gitt Nye Veier i oppdrag å bygge motorveger, fire felt med 110 km fart. Selskapet er åpenbart tro mot oppdraget. Selv om både selskap, partier og opinion ser at veger kan bygges med færre felt og redusert fart. Men det er altså ikke oppdraget, før eventuelt oppdraget endres. Dermed er Nye Veier like katolske som paven.
Dette har statsforvalter Knut Storberget og hans miljøer utmerket kunnskap om. Han har også visst om alle formelle krav, om vernebestemmelser, om reservatets forutsetninger, om prosedyrer av alle slag.

Like fullt, anført av en form for intern krigføring hos Statsforvalteren i Innlandet er det at Staten går seg vill og serverer en serve det var mulig for Miljødirektoratet å fange.
Tilbake sitter Ap-politikere på alle nivåer i forlegenhet, frustrasjon og forbannelse.

Hadde Erna Solberg fortsatt regjert, kan hver især gjette på hva hvordan politiske reaksjoner hadde vært. Da hadde det vært mer enn at partifeller møter hverandre.
Da hadde det vært et opprør fra Innlandets politiske lederskap, i den grad dette er tilstede.

Miljøvernminister Espen Barth Eide ville ikke være med samferdselsminister Jon-Ivar Nygård i møtet med Ingunn Trosholmen. Og når Barth Eide setter seg på sidelinja, gjør også statsminister Jonas Gahr Støre det.
For Follobanens framdrift innkalles det til «hastemøter». Inntrykket av politisk handlekraft skal forankres i opinionen. Hvordan vil Aps lederskap ivareta Innlandet, distriktene, sysselsettingen, grunnlaget for bosetting og næringsliv, på samme vis?

I Åkersvika trives fuglene, tross E6. I Lågendeltaet vil også fuglene trives. På grunn av formelle feil har et legitimt prosjekt blitt hacket. Den politiske «seieren» kan knapt tåles å bli stående.