Han har en historie å fortelle – og vi bør lytte og lære

BUDSKAP: Sondres historie fra oppveksten forteller klart og tydelig at vi fortsatt har en veg å gå når det gjelder respekt og likeverd – og når det kommer til å bekjempe hverdagsrasismen, skriver GDs ansvarlige redaktør, Tom Martin Kj. Hartviksen.

BUDSKAP: Sondres historie fra oppveksten forteller klart og tydelig at vi fortsatt har en veg å gå når det gjelder respekt og likeverd – og når det kommer til å bekjempe hverdagsrasismen, skriver GDs ansvarlige redaktør, Tom Martin Kj. Hartviksen. Foto:

Av
DEL

KOMMENTAR
Mange mener Sondre Mulongo Nystrøm (24) fra Øyer burde ha stått på scena under finalen i NRK-programmet Stjernekamp lørdag kveld. Slik blir det ikke, etter at seerne sist helg valgte Kim Rysstad og Bilal Saab som finalister. Det til tross for at vår mann vant flere lørdager på rad, ved å være talentfull og arbeidsom, og ved å være den han er.

Sondre, som kom til Øyer fra Kenya som 6-åring, og som gjennom hele Stjernekamp-høsten har framstått både reflektert og modig, har imidlertid vunnet folks hjerter – på tvers av generasjonene. Det vil være viktig for hans videre karriere, som akkurat nå ser veldig lys ut. Å vinne konkurranser som Stjernekamp har ikke alltid vist seg å være det beste.

I stedet for å bli møtt med krav og ønsker fra både den ene og andre, som vinnerne gjør, kan Sondre få mer ro og tid. Det gir bedre anledning til å ta egne valg, til å produsere ny musikk, og til å suge litt på karamellen. Sondre har satt spor, og det norske folk vil være oppmerksomme på han og hans musikk uansett om han vil kjøre på nå eller vente litt.

Hans opptreden, vesen og ærlighet vil også få betydning langt utover musikken. Sondre har vært blant deltakerne som har fått mest tid i rampelyset, blant annet fordi han har vært ærlig om at ikke alt ved oppveksten i Øyer var like bra.

Særlig her hjemme i Gudbrandsdalen har den unge artistens posisjon blitt kraftig forsterket. Nå er han ikke «bare» The Stream-Sondre, og heller ikke bare Stjernekamp-Sondre. Han vil sjølsagt være et trekkplaster til hvert eneste kulturarrangement i distriktet, men han har også fått en posisjon som jeg vil oppfordre han til å bruke i andre sammenhenger.

Sondres historie fra oppveksten forteller nemlig klart og tydelig at vi fortsatt har en veg å gå når det gjelder respekt og likeverd – og når det kommer til å bekjempe hverdagsrasismen.

Langt fra alle kommentarer er ment sårende, men nettopp det er noe av problemet: At unger og ungdommer tar med seg holdninger fra sine foreldre, og ubetenksomt (eller noen ganger helt bevisst, dessverre) slenger ut noe som kan være svært sårende for den som rammes av det.

Et av de tilfellene Sondre husker best skjedde da han var 14 år, og fikk beskjed om at han var «en stygg, svart apekatt» som ikke hørte hjemme i Norge. Jeg er sikker på at dagens 14-åringer ville hatt godt av et møte med Sondre, for å høre hans historie. Høre hvor vondt kommentarer kan gjøre, enten vi snakker hudfarge, kropp eller klær. Høre hvordan det er å kjenne seg annerledes og utenfor. Men også få høre hvordan det likevel er mulig å kjempe videre, sette seg mål, og oppnå suksess. Her bør ungdomsskoler oppover hele dalen kjenne sin besøkelsestid.

Den brune, blide gudbrandsdølen bør i hele tatt ha lært tv-slavene blant oss ganske mye om hvilke kvaliteter fellesskapene oppover i dalen mangler. Vi skylder han å vise at vi har hørt. Vi skylder en nabo, en kollega, en sambygding og så mange andre å vise at denne stemmen var et bidrag til å gjøre Gudbrandsdalen og verden til et litt bedre sted. Det er den viktigste seieren Sondre kan få.

Mange artister har en fantastisk stemme. Ikke alle er i stand til å skape forandring til det bedre.

Tom Martin Kj. Hartviksen, ansvarlig redaktør i GD

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags