For over 70 år siden fikk en ung mann et spørsmål han måtte svare på: «Hvorfor fortsetter du som gardskar med lav lønn, i stedet for å begynne på Vinstra-anlegget og tjene mye penger inne i en tunnel?» Han svarte at han trodde tunnel var utrivelig og kanskje også farlig arbeidsplass, mange tiår før bokstavkombinasjonen HMS ble tatt i bruk. Denne mannen hadde et poeng; for det var 5 arbeidere som omkom i ulykker på det anlegget.

Nedre Vinstra var hasteprosjekt, for å skaffe strøm til veldig mange nye boliger i Oslo øst kort tid etter krigen. Den lange tunnelen fra Olstappen i Skåbu ble sprengt ut i relativt løs bergart: Det var relativt lett å bore hull til sprengladninger; men betydelig risiko for steinras fra tunneltak og vegger, og dermed også alvorlige ulykker.

Med noe mer tid til planlegging og saksbehandling, ville det vel blitt felles utbygging av Vinstra- og Sjoavassdragene, i 50-åra. Da ville det vel blitt stort senkningsmagasin også i Gjende, som i Bygdin. Og så ville det vel blitt overføring fra lite magasin i Sjodalsvatna til kraftstasjon for ca. 50 meter fall til Åkrevatnet. Da ville det blitt mye større kraftstasjon inne ved Slangen, for Sjoa-vann fra lite magasin i Åkrevatnet i tillegg til Vinstra-vannet fra Øyangen.

Det var kanskje best at det gikk som det gikk, så det ble nesten full utbygging av Vinstravassdraget, og vern av Sjoavassdraget?

Morten Wangen på Vinstra stiller et rart spørsmål: «Hadde Øvre Vinstra kraftverk blitt bygd med dagens strømpriser?» Det han vil fram til, er at fisket i den øvre delen av Vinstravassdraget var viktig for mange i Skåbu, og at erstatningene som ble gitt for de store naturinngrepene der var elendige: Det kom vel skjønnsmenn fra noe lenger sør på Østlandet, der det er småvokst abbor – også kalt «tusenbrødre» – i vassdragene. De var nok ute av stand til å vurdere verdien av fjellørret.

Det er klart at dagens strømpriser er for høye, men elektrisk kraft har nok vært for billig i dette landet. Dermed ble vassdrag bygd ut på billigst mulig måte. Bare små inntekter fra kraftproduksjon har kommet tilbake til fjellbygder som Skåbu, der mye natur er «ofret» for å kunne produsere mye kraft! Dette gjelder også for vindkraftutbyggingen i landsdelen Midt-Norge, med antakelig større naturinngrep i forhold til kraftproduksjonen enn vanlig for vannkraftverk.

Jo Heringstad, Ås