Innlandet mangler 500 sykepleiere. Det tilsvarer antallet sykepleiere ved Lillehammer sykehus. Mangelen er økende.

Dette blir litt hakk i plata, fordi bemanningsutfordringene i velferdsstatens kjernevirksomhet er en gordisk knute. Statlig sykehusvesen og kommunale helse-, pleie- og omsorgstjenester er i samme båt. Over hele fjøla er det vanskelig å fylle tomme stillinger, og mange sliter med å holde ut i yrket.

Dagens utfordringer øker med en aldrende befolkning, og vi går med åpne øyne inn i tider som blir enda mer utfordrende enn dagens.

Det forskes og utvikles, og det letes etter mer rasjonelle løsninger. I omsorgssektoren og blant politikere snakkes det om løsninger som skal gjøre det mulig for flere å klare seg hjemme, og det refereres til undersøkelser som viser at det er en slik alderdom folk ønsker seg.

Så vet vi at synet på egen tilværelse endrer seg, at det å være gammel hjemme også kan bety ensomhet og utrygghet det er vanskelig å se for seg som frisk 60-åring, og at all verdens sensorer og tekniske løsninger aldri fullt ut kan erstatte den menneskelige kontakten med et kompetent hjelpeapparat.

GD forteller om Jorid Glad-Iversen, som går ut av sykepleien og inn i noe annet for å kunne holde ut i arbeidslivet, og som gjennom flere år som tillitsvalgt har sett sykepleiertilværelsen bli for tung for flere. Samtidig med at vi snakker om hvor viktig det er at flere jobber langt inn i alderdommen, klarer vi altså ikke å finne løsninger som gjør det mulig å holde ut i velferds-Norges nøkkelstillinger.

Økt grunnbemanning, bedre lønnsvilkår, hele stillinger og levelige turnuser. Resepten er den samme gamle. Arbeidsgivere som stat og kommuner klarer ikke å levere, og folks heiarop og klapp på skuldra har for lengst mistet sin effekt. Det gir dystre utsikter.