Gå til sidens hovedinnhold

Heldige er de som ...

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Jeg tilhører generasjonen velstående godt voksne, slik Kathrine Lunde Solbraa uttrykker det, men ikke generasjonen velstående voksne som ønsker byleilighet.

Født i 1940. 5 år med krig. Oppvekst preget av strenghet i kjærlighet. Skolegang var ingen selvfølge. Mine foreldre ønsket bedre utkomme for sine barn, men hadde dårlig økonomi. Min lærer og mine foreldre søkte om friplass for meg på «Katta», og jeg kom inn. Jeg arbeidet ved siden av, til husholdningen hjemme. Det var dyrt å ha «voksne ungdommer» boende hjemme. Eksamen fullført, søkte lærerskole. Kom i mål der også.

Min mann og jeg var lærere. Finner ungdom en jobb som har høy lønn, så de kommer inn på boligmarkedet? Vi tenkte ikke på om lønna var høy, men på om vi i det hele tatt fikk jobb. Vi flyttet 150 mil nordover, til Målselv. Der var det lærermangel, og vi var sikret jobb. Vi fikk leie kommunal bolig, å komme inn på boligmarkedet var utenkelig. Leie bolig var ikke enkelt, boligmangelen var stor. Mange av våre venner flyttet som nygifte inn på et-to rom hos sine foreldre. Utallige år gikk før de kom seg inn på boligmarkedet.

Jeg har lest i ei avis at unge mennesker på Nesodden blir anbefalt Nittedal. Vi ble ikke anbefalt Nittedal, men i Målselv var husleia lavere enn her sørpå. Det var et gode.

I HA leste jeg for et års tid siden at unge som ikke får en bolig i arv av foreldrene, arver fattigdom. Ikke mange i min generasjon arvet bolig av høy verdi. Våre foreldre slet for å klare seg økonomisk. Barn/svigerbarn bidro til økonomien slik at det kunne borres etter vann, huset oppgraderes, eller at en mer sentral leilighet kunne kjøpes ved behov.

Vi bygde hus på 1970-tallet, men prisene var ikke lave. Renta helt oppe i 14 %. Vi har ikke samlet i lader, men hjulpet barna til utdanning. Hjulpet dem i startfasen av ungdomstid og voksentid, husleie, studielån, bilkjøp, penger til et besøk til kjæresten, en tur på konsert. Nå er det barnebarna som følges opp av sine foreldre på samme måte, men de slipper hjelpe gamle meg økonomisk. Det er jeg glad for. Mitt ståsted for livet som gammel, er bedre enn mine forfedres.

At Solbraa skriver om bosted for unge utenfor sentrum som at de fortrenges til de tristeste boligene lengst vekk fra sentrum, er merkelig. Det er ikke trist å bo utenfor sentrum, ikke er det triste boliger der heller. Min familie kom til Lillehammer 1969, umulig å finne et sted å bo. Vi fikk til slutt leilighet på 33 kvadratmeter, uten bad og varmt vann. Toalett var en kjemikalieklosett i en fryktelig kjeller. For å dusje reiste familien på fire til min manns arbeidsplass i Lillehammer, 13km en veg.

Vi ønsket å bygge hus, men du måtte ha bodd fem år i Lillehammer for å komme i betraktning ved tildeling av tomt. Velge og vrake i blokkleiligheter var umulig. Ved kommunal hjelp var vi den første familien som flyttet inn i blokkene i Nybu.

Jeg er enig med Solbraa i at vi ikke må få generasjonsgettoer, men jeg ser det fra en gammel sitt synspunkt. Jeg ønsker ikke å bo i et område med bare gamle folk, der naboene dør rundt meg, men i et område med yngre mennesker der det blir født barn. Jeg var en som startet med en tom koffert, men har gjennom et helt arbeidsliv fylt kofferten min. Det var utenkelig å kjøpe bolig, i det hele tatt tenke den tanken, før du sjøl tjente penger. Det dukker alltid opp en billett som gjør det mulig å gå om bord i boligtoget. Tenk positivt!

Lisbeth Chr. Olafsen, Lillehammer