21. juli 1973 kjørte jeg patrulje i Oslo. Den natta slo agenter fra Mossad til på Lillehammer og drepte Ahmed Bouchiki

Lillehammersaken: Rettssak etter drapet på Ahmed Bouchiki på Lillehammer i 1973. Seks israelske agenter var tiltalt for delaktighet i overlagt drap. En av de tiltalte i saken, Ethel Marianne Gladnikoff,  ankommer rettssalen bevoktet av væpnet politi.Foto:  NTB / SCANPIX

Lillehammersaken: Rettssak etter drapet på Ahmed Bouchiki på Lillehammer i 1973. Seks israelske agenter var tiltalt for delaktighet i overlagt drap. En av de tiltalte i saken, Ethel Marianne Gladnikoff, ankommer rettssalen bevoktet av væpnet politi.Foto: NTB / SCANPIX

Av

Robert Bjugn skriver om tilfeldige møter i ukas Helgetanker.

DEL

Helgetanker (Rana Blad) Etter som jeg har levd relativt lenge, har jeg opplevd mange møter. Formelle og uformelle, korte og lange møter.

Det å være mennesker handler om å møte andre mennesker. Ofte gjerne med et klart motiv for hva målet med møtet er, eller åpne møter hvor du på forhånd ikke vet hva som kommer til å skje.

Din egen plass i alle disse møtene er ofte avhengig av hvilken rolle du har – eller vil ha. Vi treffer mange mennesker gjennom en dag, et år, et liv. Noen av disse møtene svinner forbi som så mye annet, mens andre møter igjen kan forandre oss som mennesker.

Å spille en rolle i en slik setting er ikke alltid like vellykket

Uansett er møter hvor du treffer enkeltmennesker de viktigste møtene i livet ditt. Møter der du faktisk får utfordret både deg selv og den du møter på en ekte måte. Å dele tanker, og da mener jeg virkelig å dele med et annet menneske, avføder ofte gjensidig respekt, sterke bånd og langvarige vennskap. Dette skjer selv om man ikke alltid deler samme syn eller er enige om alt.

Å spille en rolle i en slik setting er ikke alltid like vellykket. Å våge å være seg selv på godt og vondt er uten tvil den viktigste egenskapen et menneske kan ha. Selvfølgelig innenfor visse normer – som vi rent kulturelt er oppdratt til å følge i omgangen med andre mennesker.

Det jeg skriver om er mer eller mindre tilfeldige møter med mennesker opp gjennom årene. Møter som har gjort inntrykk, møter jeg alltid kommer til å huske. Ikke alltid like viktige møter; jo forresten – møter er alltid viktige. Det er jo en sentral del av livet, kanskje selve livet?

Hendelsen skapte selvfølgelig mye ekstraarbeid, også for oss som da var ordinære patruljemannskaper

De som kjenner meg vet at jeg har jobbet som politimann i nær 40 år. Et spennende yrke på godt og vondt; men mest på godt vil jeg si. Naturlig nok vil møtene jeg her skal fortelle om være hentet fra disse årene.

Tilfeldighetene ville at jeg i 1973 jobbet i hovedstaden; en i og for seg flott by å oppholde seg i og med en ressurssterk arbeidsgiver som på alle måter tok vare på arbeidstakerne sine.

21. juli 1973 kjørte jeg patrulje i Oslo. Den natta slo agenter fra Mossad til på Lillehammer og drepte Ahmed Bouchiki, som de mente var en av planleggerne bak angrepet på israelske idrettsutøvere under OL i München året før.

Hendelsen skapte selvfølgelig mye ekstraarbeid, også for oss som da var ordinære patruljemannskaper. For første gang i historien ble fem agenter fra Mossad arrestert på forskjellige steder i Oslo. Faren for at noen skulle forsøke å frigjøre agentene ble vurdert til å være rimelig stor. Dermed var beredskapet økt til bristepunktet.

«Å våge og være seg selv på godt og vondt er uten tvil den viktigste egenskapen et menneske kan ha»

Mitt møte med agentene var i forbindelse med framstillinger av disse for avhør eller fengslingsmøter. Vi unge konstabler ble plassert bak i svartemarja sammen med agentene. Som god nordlending forsøkte jeg å snakke med «klientene» under disse oppdragene – om hverdagslige ting, og for første gang møtte jeg et ekte stenansikt; Dan Ærbel, mossadagent, muskuløs, iført hvit t-skjorte, kortklippet hår og todagers skjeggstubber i ansiktet. Sko hadde han riktignok, men sokkene manglet. Han responderte ikke på et eneste spørsmål, stirret rett fram for seg. Og var lukket som en hermetikkboks.

Sikkerheten skulle ivaretas og i et skikkelig regnvær tuslet jeg rundt med en sprettert av en pistol i lommen

Derimot framsto en svensktalende kvinnelig agent, (Ethel) Marianne Gladnikoff som atskillig mer sympatisk og pratsom. Hun snakket villig vekk og framsto som en hyggelig ung kvinne – til tross for terrorvirksomheten hun var involvert i. Kanskje hun hadde dårlig samvittighet, hva vet jeg. Det hører med til historien at en av agentene, Sylvia Rafael, senere giftet seg med sin norske forsvarer og bosatte seg i Sør Afrika. Selve storfisken slapp imidlertid unna, Mike Harari, fortsatte sin virksomhet og det hevdes han ledet rundt 100 tilsvarende aksjoner som på Lillehammer. Han døde i 2014, 87 år gammel.

For min del sluttet denne historien i hagen til den israelske ambassadørens bolig. Sikkerheten skulle ivaretas og i et skikkelig regnvær tuslet jeg rundt med en sprettert av en pistol i lomma. Om jeg ble våt? Joda, helt til skinnet. Kona til ambassadøren syntes åpenbart synd på meg og satte ut mat og kaffe på balkongrekkverket. Maten var god den og kaffen varmet en kald kropp. Jeg husker jeg tenkte i mitt stille sinn; «Selv hunder får stå under tak når de blir fora…».

Han inviterte oss inn og det ble et hyggelig møte rundt kjøkkenbordet over en kopp kaffe

Å fortelle om tjenestlige hendelser er som å balansere på stram line. Taushetsplikten setter begrensninger, men de gode historiene fortjener å bli fortalt; som den gangen jeg og en kollega ble bedt om å dra ut til en adresse i kommunen for å beslaglegge et heimebrentapparat. Min nordtrønderske kollega var nærmest som fagmann å betrakte, sett i lys av hvor han opprinnelig kom fra.

Ved ankomst oppgitt adresse, som viste det seg å være en tomannsbolig, valgte vi den første og beste inngangen. Riktig navn sto på dørskiltet og mannen var heime. Han inviterte oss inn og det ble et hyggelig møte rundt kjøkkenbordet over en kopp kaffe. Etter å ha presentert vårt ærend med informasjon om at han var anmeldt for produksjon og salg av HB, ble han stille ... lenge. Før han i saftige ordelag bedyret sin uskyld. Rett nok hadde han et gammelt apparat i kjelleren, men det var ikke brukt på minst 25 år. Når sant skal sies så festet vi lit til mannens forklaring, apparatet var både gammelt og ikke særlig egnet til framstilling av brennevin, ifølge min sakkyndige kollega.

Som seg hør og bør ble utstyr brukt til HB produksjon destruert, og rapport om dette skrevet

Etter denne erkjennelsen måtte vi for ordens skyld notere fødselsdata på mannen. Og det var da vi forsto at noe ikke stemte. Han oppga nemlig et annet fødselsår enn det vi hadde i våre papirer. Det var derfor naturlig å spørre om det bodde andre med samme navn i huset. Mannen bekreftet at naboen i andre inngangen het det samme, og etter å ha besøkt riktig mann ble resultatet noe helt annet må vite. Hvordan naboskapet utviklet seg etter vårt besøk sier historien ingen ting om.

Det minner meg om en gammel historie om en lensmann i Rana som i en eller annen sammenheng uttalte til en bekjent at «det brennes i hvert hus i Rana» hvorpå vedkommende repliserte «du sier vel ikke at lensmannen også driver med slikt?» hvorpå lensmannen svarte; «du hør ke eg sei, det brennes i hvert hus i Rana!».

Som seg hør og bør ble utstyr brukt til HB produksjon destruert, og rapport om dette skrevet. Så gjorde også en lensmannsbetjent fra Lurøy som pliktmessig utførte politimesterens ordre, hvorpå han skrev i rapporten: «Jeg avtalte med fergeskipperen og tok utstyret med om bord. På signal fra meg bakket ferga, jeg tilførte HB apparatet to øksehugg og senket det i sjøen. Deretter fulgte ett minutts stillhet». Slik kan det også sies. Humor er en viktig faktor i en ellers alvorlig yrkesutøvelse.

La oss snakke om fellesskapets muligheter og ha mindre fokus på våre egne egoistiske behov

2019 står for døren og med det åpner det seg nye muligheter, nye møter, nye venner, nye gode samtaler - og ikke minst muligheten til å løfte blikket bort fra seg selv og gjøre noe godt for andre! Advokat Sandra Huezo Davidsen skrev i sin kronikk i Rana Blad 28. desember om tid. «Tiden som gikk og havnet i mitt hjerte og sinn», kloke ord fra Sandra, ord som mange bør reflektere litt over.

Vi lever i en tid der de aller fleste bruker sosiale medier, men det er ikke alltid godt eller hensiktsmessig det vi bevitner i kommentarfeltene. «Tiden som gikk og havnet i mitt hjerte og sinn» reflekterer også det som skrives i sosiale medier. I den sammenhengen er den vise Sokrates` tre siler gode råd å ta med seg. «Er det sant? Er det godt? Er det nødvendig?» Om det vi ønsker å si verken er sant, godt eller nødvendig kan det kanskje være et godt råd å tie?

La oss bruke 2019 til positiv framtidstenkning og samhandling, til å glede seg over at noen lykkes og over at noen klarer å skape en bedre hverdag for menneskene rundt deg, i din kommune eller i regionen du tilhører. La oss snakke om fellesskapets muligheter og ha mindre fokus på våre egne egoistiske behov.

Ha ei god helg og et riktig godt nytt år !

Robert Bjugn

Daglig leder i Rana Turistforening

Robert Bjugn, daglig leder Rana Turistforening

Robert Bjugn, daglig leder Rana Turistforening

Artikkeltags