I GD 10 mai har sykepleier og Ap medlem Jorid Glad-Iversen fra Åsmarka et tankevekkende debattinnlegg omkring det offentliges rolle innen helse og omsorgssektoren.

Siste avsnitt, hvor det vektlegges at et godt offentlig helsetilbud bidrar til å utjevne sosiale forskjeller er det særlig grunn til å merke seg.

Det er å håpe at tenkesettet som beskrives har gjennomslag i Ringsaker, men når Glad Iversens debattinnlegg kommer på trykk i en Lillehammeravis er det ikke til å unngå at det blir nødvendig å vise forskjellen mellom idealtilstanden Glad-Iversen beskriver og realpolitikken hennes partifeller og politiske støttespillere i vår by har stått for de siste åtte år.

Hos oss har politiske vedtak som innebærer en nedskjæring på drøye 80 årsverk innen offentlig helse- og omsorgssektor tappet kommunekassen for et tresifret millionbeløp, hvor en stor del har gått til private vikarbyråer med en effektiv timelønn som nærmer seg det dobbelte av hva en fast ansatt koster, ført til millionbøter fra helseforetaket og utstrakt bruk av overtid i den faste staben.

Det har heller ikke vært mangel av innlegg på GD’ debattsider om hva denne politikken har hatt av følger for brukerne av de kommunale tjenester, beskrevet i til dels dramatiske former, kutt i tilbud til beboere i bofellesskap og redusert støtte til yrkesvalghemmede er og en del av det totale bildet.

Det er ikke til å komme fra at Lillehammers politiske flertall, med Arbeiderpartiet i en hovedrolle, har svekket det sosiale sikkerhetsnettet som tidligere generasjoner av Ap politikere en gang sto i spissen for å bygge opp. At Høyre sitter på sidelinjen og støtter nedskjæringslinjen er naturlig, men burde være et tankekors for politikere med et annet grunnsyn hva angår det offentliges ansvar for å gi et godt tilbud til innbyggerne.

At disse politiske vedtakene har skapt et marked for privat virksomhet i helse- og omsorgssektoren er dokumentert ved at Volvat klinikken har funnet det forretningsmessig forsvarlig å starte opp på Lillehammer.

Det er videre grunn til å undres over den øredøvende tausheten fra de ansattes fagorganisasjoner omkring det siste kuttet på ca. 40 årsverk. Det kan selvsagt komme av det ikke fantes fagorganiserte i denne gruppen, men det må da i seg selv være et vesentlig problem for fagorganisasjonene. En begrunnelse fra fagorganisasjonene omkring denne tausheten ville være av offentlig interesse.

Kort oppsummert – det politiske flertall på Lillehammer har en lang vei å gå før enn er i nærheten av idealbildet Jorid Glad-Iversen beskriver i sitt innlegg.

Olav Bonesmo, Lilehammer