Snø og kulde har satt viltet i bevegelse. På hovedvegene er fareskilt som varsler fare for vilt i vegbanen rigget for årstida. Noen særlig utsatte punkt er sikret med ledegjerder og lys. På det vesle vi har av forholdsvis ny E6, er det etablert planfri kryssing. Langs lokalvegene er det knapt mulig å forebygge viltulykker på annen måte enn ved å tilpasse kjøringen til kjøreforhold og risiko.

Viltulykkene kommer med vinteren. Harde vintre øker risikoen ved at hjortevilt samler seg i dalbotnen og beiter langs elvekanter og på rundballer. Det betyr enormt mange kryssinger av både veg og jernbane, med alt hva dette innebærer av risiko.

Harde vintre betyr store lidelser. Først og fremst for påkjørt vilt, men av og til også i form av alvorlige personskader. Harde vintre betyr store samfunnskostnader og hardt arbeid for kommunale fallviltjegere.

Det kan bety en ekstraordinær reduksjon av en elgbestand som mange steder fra før er på tur ned. Og det kan gå hardt ut over en rådyrbestand som ikke beskattes nevneverdig på annen måte, som har hatt god overlevelse gjennom fjorårets snille vinter, og som folk holder liv i ved å fôre i egen hage.

Les også

Over hundre viltpåkjørsler – dette blir du bedt om å huske på

Det er ikke mulig å forsikre seg 100 prosent mot viltpåkjørsler. Vi vet at tiltak som lys og ledegjerder virker. Vi vet at redusert fartsgrense den tida på året da faren er størst har effekt. Vi vet også at skog- og krattrydding langs både veg og bane øker sannsynligheten for at førere av bil og tog ser viltet tidligere, og det er åpenbart viktig å unngå at beiteplanter får vokse klin inntil der hvor bil og tog passerer.

Uansett forebyggende tiltak, det rimeligste og mest effektive handler om økt aktsomhet.