Gå til sidens hovedinnhold

Historien om Hunderørreten

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Mange har hatt store naturopplevelser ved fiske etter Innlandets svar på laksen. Da blir det også meninger om hva som er viktigst; genetisk uberørt fisk, eller et høstbart overskudd. Statsforvalteren sier bestanden har økt kraftig, og peker på en mulig genetisk påvirkning av kultivering som en viktig grunn til å avslutte settefiskprogrammet. Fiskerne og fiskerettsforvalterne er redd en avslutning kan føre til bestandsnedgang og nye restriksjoner på sportsfisket. Litt historie kan forklare noe av debatten.

I 1916 ga dr. Hartvig Huitfeldt-Kaas ut boka «Mjøsens fisker og fiskerier». Han gjorde anslag for fangster av bl.a. hunderørret, ved å bruke årsomsetningen hos kjøpmenn som solgte fisken, intervjue fiskere og vurdere antall fiskere. Kjøpmann Bergseng på Lillehammer solgte ca. 2000 kg pr. år. I dag blir det til sammenligning fisket opp ca. 200 kg hunderørret pr. år i Lågen mellom Vingnesbrua og Hunderfossen.

I Mjøsa blir anslagene mer usikre, men Huitfeldt-Kaas anslår ca. 3000 kg pr år omsatt i fiskeforretningene i Hamar og Gjøvik. Så kommer all fisken solgt direkte fra fisker til forbruker og til eget forbruk i tillegg.

Fredrik Heitkøtter ga i 1981 ut en egen bok om hunderørreten. Han intervjuet gamle yrkesfiskere, fikk deres fangststatistikk og statistikk fra den tidligere Lillehammer Fiskeforretning. I perioden 1931-1963 er det sikker fangst i Lågen på 1750 kg pr. år. Fangsten fra noen hundre andre fiskere kommer i tillegg. For Mjøsa antyder Heitkøtter årsfangster ved dreggfiske på 10000 kg fram til 1962. I dag rapporterer mjøsfiskerne inn fangster på rundt 1000 fisker og anslagsvis 2000 kg pr. år, men det er fritt midtstykke i Mjøsa og frivillig rapportering. En god del fanget villfisk blir satt ut igjen.

I 1960 fikk Opplandskraft DA konsesjon på å bygge ut Hunderfossen på nærmere vilkår. Den regulerte strekningen nedenfor Hunderfossen fikk svært lav vintervannføring, og ble mindre egna som oppvekstområde for yngel. Det heter i konsesjonen: «Kraftlaget plikter videre etter nærmere bestemmelser av vedkommende departement å sette ut yngel og/eller settefisk som kompensasjon for tap av gyte- og oppvekstplasser i vassdraget.»

Fra 1966 til 1978 gikk antall gytevandrere i Hunderfossen ned fra vel 500 til 70-80 fisker pr. år. Nye bunnivå var det i 1991, i 1999 og i år 2000, med 100 – 150 fisker. Sett i lys av at fangstene av hunderørret lå på et mye høyere nivå før reguleringen av Hunderfossen enn i dag, det klare pålegget i konsesjonsvilkåret om yngel/settefisk og den kritiske situasjonen bestanden har vært i flere ganger etter reguleringen, er det ikke rart flere reagerer.

I rapporten «Forslag til strategi for bevaring og utvikling av bestandene av storørret», avgitt til Miljødirektoratet i juni 2020, sier et bredt sammensatt arbeidsutvalg at fysiske tiltak skal være førsteprioritet for å bedre status for storørretbestandene. Det gjelder f.eks. tiltak for sikker nedvandring forbi kraftstasjoner.

I Lågen fiskeelv reagerer vi på at fysiske tiltak ikke er utført eller vedtatt, før settefiskprogrammet avsluttes. For å bevare den unike stammen av hunderørret mener vi settefiskprogrammet må vurderes sammen med øvrige konsesjonsvilkår, og ikke isolert fra andre tiltak.

Johan Enger, leder i Lågen fiskeelv sone 1, Fåberg