Norge har en synkende smittetrend. Alt tyder på at nasjonale og lokale smittetiltak har effekt. De siste dagene er det Nord-Fron som har opplevd den største korona-dramatikken i vårt distrikt. Når kommuneoverlege Anders Brabrand offentliggjør ferske smittetall, forteller han gjerne samtidig at de smittede er folk som allerede sitter i karantene. Dette dokumenterer at det gjøres en formidabel jobb med smittesporing, og en imponerende evne til å handle resolutt.

Synkende tendens og flere eksempler på god kommunal innsats og kontroll, kan bety muligheter til å slippe opp på enkelte områder. Dette betyr ikke at vi nærmer oss normalisering, men at det er mulig å drive samfunnet på kontrollert vis fram til de varslede vaksinene kan tas i bruk.

Dette, sammen med de siste dagers meldinger om at flere vaksiner kan nærme seg en godkjenning, representerer håp. For mange er dette en bekreftelse på at det vi står midt oppe i er noe som går over. For noen er likevel dette håpet syltynt. For folk som har fått beskjed om at arbeidsgiveren sliter med å klare de økonomiske påkjenningene fordi markedet de lever av er borte, kan det vente mange tøffe år.

For reiselivet betyr utsiktene til vaksiner et lys i tunnelen. Likevel; næringen overlever ikke av håp alene. Hotellkongen Petter Stordalen spår et konkursras av dimensjoner, hvis staten ikke stiller godt nok opp. Arbeidergiverorganisasjonen Virke Reiseliv frykter et «blodbad» blant sine medlemsbedrifter. For å få folk ut av permittering og tilbake i aktivitet for å forberede seg på en restart av reiselivet i 2021, ber de om 1 milliard kroner på toppen av hva myndighetene allerede har varslet.

Reiselivet trenger ikke omstrukturering eller omstilling, men hjelp til å dra i gang igjen virksomhet vi vet det vil være etterspørsel etter. Statlige hjelpepakker må tilpasses nettopp det. Når gjester kommer, må vertskapet ha hatt mulighet er til å forberede seg.