Gå til sidens hovedinnhold

Høyreekstremismen bak fasaden

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


26. Januar 2001, for snart nøyaktig 20 år siden, ble 15 år gamle Benjamin Hermansen drept av nynazister som mente han fortjente å dø på grunn av hudfargen sin. 22. Juli 2011 ble 77 mennesker drept av en høyreekstrem terrorist som mente han beskyttet landet. 10. August 2019 ble Johanne Zhangjia Ihle-Hansen drept av stebroren sin fordi hun var av asiatisk opprinnelse. Forrige uke lagde tv2 serien «Norge bak fasaden» en episode om høyreekstremismen, men jeg håper ikke høyreekstremismen man så i den episoden kom som et sjokk på noen for da har vi bygd en for god fasade.

Selv om historie kan virke konstant og nøytralt, vil det endre seg litt og være politisk. Det vil alltid være tolkninger og revidering av hvordan vi ser på fortiden. Den moderne historieskrivningen i Europa begynte som politisk historie om hvem som hadde makt og hvordan makt ble brukt. Hvordan det ble fremstilt fikk betydning for ettertidens holdninger og handlinger. Så hvordan vi gjenforteller 2001, 2011 og 2019 har noe å si. Det er viktig å gjenta at det var nynazisme som drepte Benjamin Hermansen, ikke to gale menn på ville veier. Det er viktig å gjenta at terrorangrepet i 2011 var et målrettet angrep på AUF, arbeiderpartiet og fremtidig rekruttering til arbeiderbevegelsen, fordi vi kjemper for det likeverdige, flerkulturelle samfunnet. Det var ikke en ensom ulv og et utilsiktet angrep. Manshaus begrunnet drapet på sin stesøster med at han mente de hvite måtte ta tilbake landet sitt, ikke bare fordi han var sinna og fortvilt.

Kanskje slår jeg inn åpne dører med dette, men jeg vet jo selv at det kan være enklere å tenke at disse tilfellene er isolerte utbrudd av et ellers tolerant samfunn, heller enn tankegods og overbevisninger som enda ikke har forsvunnet. Så blir det opp til tv2 å vise oss vårt eget samfunn bak fasaden.

I ytringsfrihetsdebatten reduseres det hele fort til en frihetsabsolutisme eller en krenkelsesabsolutisme. Enten tror man at man siterer Voltaire (det var ikke han som sa det, men kvinnen Evelyn Beatrice Hall) og lover bort sitt liv for å gi alle ytringsfrihet eller så vil man revidere alt som noen gang har gått på tv. Å mene at en høyreradikal ytring må ses i sammenheng med det høyreradikale og det høyreekstreme tankegodset vi har i samfunnet, anses fort som udemokratisk og som manglende forståelse på ytringsfriheten. Selv om det er forskning som viser at eksponering for radikale ytringer kan føre til ytterligere fordommer og hat, gjennom desensibilisering. Det gjør at jeg for eksempel ikke synes SIAN eller Resett burde blitt invitert til Debatten på tv2. Det må være mulig å vurdere en ytrings rett på kringkasting i sammenheng med et farlig tankegods som lever i samfunnet. Om det så er bak fasaden.

26. Januar er det 20 år siden Benjamin Hermansen ble drept på grunn av hudfargen sin, men det er ikke 20 år siden noen mente at man fortjener å dø fordi man tror på et mangfoldig samfunn. Det må vi snakke mer om og det må vi ta kampen imot. Etter 22. Juli 2011 samlet Jens Stoltenberg landet under ordene «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.» Da kan vi ikke lage oss en fasade hvor det ikke finnes, og vente med å ta kampen imot eller debatten om høyreekstremismen til neste gang det smeller.

Sigrid Døving Bjerke, Lillehammer, leder av AUF i Innlandet