Gå til sidens hovedinnhold

Hva blir historien om da pandemien traff Norge?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Helsedirektør Bjørn Guldvog skriver i Aftenposten 27.4.21 at «vi burde vært enda bedre forberedt» når det gjaldt å håndtere oppstarten av pandemien i Norge. Koronakommisjonen mener at myndighetene var helt uforberedt på pandemien. Dette er to forskjellige historier.

Det er all grunn til å etterlyse hvor forberedt Guldvog og medarbeidere egentlig var da pandemien traff Norge. Ingen kunne unngå å få med seg følgende: 30. desember kom WHO med melding om atypisk pneumoni i Kina, 7. januar var coronaviruset isolert, 12. januar var det genetisk definert og produksjon av tester og vaksine kunne starte opp.

27. januar sto Guldvog selv på norsk dagsnytt og hostet i armkroken sin i beste sendetid som «tiltak» mot det nye SARS-lignende coronaviruset og fortalte at det influensalignende viruset overføres via «dråpesmitte innen en meter fra pasienten.» Hverken Guldvog eller andre visste da levetiden for viruset i miljøet og hvordan smitten skjedde.

Men vi visste ganske mye om den nære slektningen, SARS-1, fra utbruddet i Kina i 2003. Sars 1 ble overført mellom personer via kontakt- og luftsmitte som ble stoppet ved hjelp av kontakt-dråpe- og luftsmittetiltak. Men dette var ikke av interesse for helsemyndighetene.

30. januar deklarerte WHO den høyeste pandemi-alarm: «Coronavirus outbreak – a Public Health Emergency of International Concern (PHEIC)». Da sto norske myndigheter, helseforetak og FHI fullstendig på bar bakke – uten aktive pandemiplaner, smitteverntiltak, smittevernutstyr, intensivsenger og en helt uforberedt, fra tidligere overarbeidet – primærhelsetjeneste som fikk det største trykket av smittede og syke pasienter. Primærhelsetjenesten hadde ikke vært involvert i planleggingen i det hele tatt!

24. februar 2020 kom en sentral rapport fra 25 smitteeksperter, WHO-China Joint Mission on Coronavirus Disease 2019 (COVID-19), med beskjed til hele verden om å forberede seg på en alvorlig pandemi som måtte – og kunne – stoppes ved hjelp av «non-pharmaceutical measures» (dvs gode smittevernrutiner, smittevernutstyr og isolasjon/karantene).

Denne viktige rapporten fra WHO må ha vært helt ukjent for våre myndigheter og smittevernrådgivere siden de nærmest gjorde det motsatte av tiltak anbefalt i rapporten.

WHO-rapporten slo fast at suksess var avhengig av toppledere med evne til rask beslutningstaking, operasjonell grundighet og gjennomføringsevne i helsesystemet og samfunnet ellers. «Aktiver umiddelbart det høyeste nivået av nasjonal respons-protokoller for å sikre den tilnærming som trengs for å stoppe COVID-19 med ikke-farmasøytiske tiltak.» Den fremhevet at man skulle prioritere «aktiv oppsporing av smittede og umiddelbar testing og isolasjon, omhyggelig kontaktsporing og streng karantene av nære kontakter». «Det måtte gjennomføres scenarioplanlegging og simuleringer i flere sektorer for utplassering av enda strengere tiltak for å avbryte overføringskjeder etter behov som å forhindre store samlinger og stenge skoler og arbeidsplasser». Grensekontroll var viktig både inn og ut fra områder med stor smitte.

26. februar ble det første tilfellet registrert i Norge som hadde alle grenser åpne for importsmitte.

Da hadde firer-gruppen av ledere fra regjeringen, helsedepartementet, helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet (FHI) visst om viruset i nesten to måneder uten noen som helst nasjonal, overordnet respons. De tok ikke pandemien på alvor (host i albuen og vask hendene), smitterisiko ble sterkt nedvurdert (innen en meter fra pasienten), pandemiplaner var bare på papiret og topplederne syntes ikke orientert om at det faktisk trengs smittevernutstyr og annet kritisk medisinsk utstyr for å takle en pandemi. Grensekontroll, restriksjoner og karantene hadde ingen effekt, sa FHI. «Lockdown er for tidlig – viruset må spre seg først», sa FHI og – vi må fortsatt hilse med hånden». Så Norge startet omtrent som Sverige.

11. mars erklærte WHO pandemi og 13. mars ble Europa utpekt som episenter for pandemien.

Da regjeringen endelig stengte ned samfunnet 12. mars, skulle de ha vært vel informert om smitten og nødvendige tiltak. Det var på høy tid at de foretok seg noe for å stoppe utbruddet. Heldigvis stoppet de FHIs vente og se-holdning mens viruset spredte seg uhindret i samfunnet. Manglende dokumentasjon i denne viktigste sak på mange tiår viser en skremmende uprofesjonell og useriøs holdning blant våre toppledere.

Guldvog og medarbeidere har liten ære av hvordan de håndterte starten av pandemien som gikk uforholdsmessig sterkt ut over helsepersonell, gamle og syke på grunn av manglende smittevernutstyr, testing, manglende isolasjon, karantene og nedprioritert sykehusbehandling. Helsemyndighetene har hatt ei tung, til dels selvforskyldt bør under vanskelige forhold.

De skal likevel ha all ære for en effektiv snuoperasjon 12. mars 2020, til tross for et helt fraværende beredskap, interne smittevernstridigheter og pandemiplaner som ikke var verdt papiret det var skrevet på.

Bjørg Marit Andersen, Lom, professor dr. med