Hva er takken for å gå først i krigen – nedgang i inntekt og kanskje ikke jobb?

Vi krever at regjeringa kommer med garantier som faktisk sikrer at våre ansatte får den lønna de fortjener, og i det minste, at vi kan være sikre på at arbeidsplassene deres og velferdstjenestene våre er der i tida framover.
Foto:  Gorm Kallestad  / SCANPIX

Vi krever at regjeringa kommer med garantier som faktisk sikrer at våre ansatte får den lønna de fortjener, og i det minste, at vi kan være sikre på at arbeidsplassene deres og velferdstjenestene våre er der i tida framover. Foto: Gorm Kallestad / SCANPIX Foto:

Av
DEL

Leserinnlegg
Korona har påvirket oss alle, men den har påvirket noen mer. De samfunnskritiske yrkene som rengjørere, helsepersonell og ansatte i skole og barnehager har gått foran i kampen mot viruset. De har utsatt seg selv og sin familie for fare i en tid der vi ikke visste noe særlig om viruset, og jobbet knallhardt i tida etterpå. Vi andre har klappet fra verandaer og sendt takkemeldinger til alle disse i blådress, med vaskebøtter, og de som passer på barn og unge. Men hva er takken?

Regjeringa legger nå opp til å hoppe bukk over det trepartssamarbeidet som de har hyllet og ment er grunnen til at vi klart oss såpass godt i denne krisa. Sosialdemokratisk politikk har vært brukt aktivt som det eneste riktige remediet i en ellers tøff tid. Men så snur regjeringa på flisa. Nå skal vi ikke lenger bruke den norske modellen.

Hyllesten til de som har gått først stilner når realiteten er slik at de skal gå ned i lønn. For regjeringa legger så å si null i kassa til lønnsforhandlinger og prisveksten øker. Var vi ikke enige om at de som gjør en innsats og de som må ta en risiko skal få noe igjen for det? Er ikke samfunnskontrakten vår slik at vi lytter til regjeringa, tar ansvar og følger råd, og så må regjeringa handle gi tilbake.

Det regjeringa foreslår er litt over tre milliarder til kommunene, mens behovet er mellom 18 og 27 milliarder. Spørsmålet blir da: Skulle vi ikke satt opp korona-sykehus, økt beredskapen, sikret de eldre? Jo, selvfølgelig måtte vi det, men realiteten med regjeringas politikk blir følgende: De ansatte som både har utsatt seg for risiko, jobbet hardt, får mindre lønn, mister kanskje også nå jobben. Det innebærer igjen at tjenester vi alle bruker må kuttes i. Kommuneøkonomi handler faktisk mest av alt om antall lærere i skolen, barnehageansatte, hvor mange senger og rom vi har til eldre, og hvor mange og hvem som skal pleie de eldre og syke.

Hvis ikke regjeringa tar sin del av ‘dugnaden’ vil det gå ut over oss alle – små og store, ansatte og brukere. Hvis ikke regjeringa stiller opp med det som er behovet og var krav fra dem selv, kan Erna selv komme og si hvilke senger på helsehuset vi skal legge ned eller hvilke ansatte vi skal si opp!

Nå må vi våkne og faktisk sette handling bak orda og hyllestene. Vi krever at regjeringa kommer med garantier som faktisk sikrer at våre ansatte får den lønna de fortjener, og i det minste, at vi kan være sikre på at arbeidsplassene deres og velferdstjenestene våre er der i tida framover.

Ane Tosterud Holte, leder Lillehammer Arbeiderparti
Anne Berit Vollan, leder i Fagforbundet
Cecilie B. Andresen, hovedtillitsvalgt i Fagforbundet

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags