Gå til sidens hovedinnhold

Hva gjør disse to dersom det ikke blir hovedsykehus i Moelv?

Artikkelen er over 1 år gammel

KOMMENTAR Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Styreleder Anne Enger i Sykehuset Innlandet er selvsagt spent nå. Torsdag avviklet hun sitt siste styremøte før sykehusdebatten spinner videre i en ny fase.

Ventetida er over. Før neste ordinære styremøte 19. desember, skal Helse Sør-Øst legge fram sitt prosjektnotat om hvordan faglige funksjoner bør fordeles og settes sammen i en framtidig sykehusstruktur.

Adresser til dagens sykehus skal ikke oppgis. Kun fag står på dagsorden, heter det seg. Som om fag skal kunne skrus sammen uavhengig av den virkelighet sykehusene i Innlandet befinner seg i.

Det er en virkelighet ingen tror på. Selvsagt ikke. For sykehus er langt mer enn fag. Det er politikk. Det er samfunnsutvikling. Det er innlandsutvikling. Og minst like viktig: Bak det hele hviler erkjennelsen av det muliges kunst – etter stortingsvalget i 2021.

Med et antatt regjeringsskifte, med et antatt sterkt Senterparti, med et voldsomt fokus på økonomisk husholdering og ivaretakelse av dagens sykehusmiljøer: Hva i all verdens rike er det som tilsier at det blir bygd et nytt «hovedsykehus» i Moelv – ved Mjøsbrua?

Helse Sør-Øst var aldri noen pådriver for å gi signal om nytt sykehus «ved Mjøsbrua». Etter et voldsomt press fra Sykehuset Innlandet ble Mjøsbru-signalet lagt inn i en bisetning fra Sør-Øst, da styreleder Svein Gjedrem annonserte viljen til å legge 8–9 langsiktige milliarder kroner på bordet for ny sykehussatsing i Innlandet.

Om få uker skal Helse Sør-Øst på ny vise kort. Jeg tror Mjøsbrua vil stå intakt. For det er viktig at ingen skal tape ansikt. Heller ikke at man skal miste troen på konstruksjonen om et «nøytralt» sted, som har utviklet seg på grunn av intern handlingslammelse i helseforetaket – og i «Innlandet».

Anne Enger kom inn som et friskt pust i rollen som styreleder. Før hun ble slipt ferdig, viste hun fram sitt politiske gen: Sykehussatsingen skulle bli «nord for Hamar», og dessuten i form av distriktssatsing på lokalmedisinske sentra. Hennes nestleder Tor Berge ville også ha pilotsatsing på samhandlingsreformens ambisjoner mellom kommuner og helseforetak.

Det ble ingen ting av det siste. LMS-satsingen uteblir også. Av økonomiske årsaker, av faglige årsaker og av personellmessige årsaker.

Men så langt gikk det at fylkesordfører Even A. Hagen mønstret nødvendig støtte i Valdres og Gudbrandsdalen for å demontere sykehusene i Gjøvik og Lillehammer. «Mjøssykehuset» vant nødvendige posisjoner. Tilbake kan distriktene bli tapere, etablerte sykehus også.

Men tross dette: Er det ikke hensynet til pasientene som er det viktigste? Er det ikke bra med et «hovedsykehus» – framfor en Oslo-tur?

Følgelig venter vi på Helse Sør-Øst. Faglige funksjoner er bra. Men følg i tillegg med på kostnader, fagfolk, samfunnsutvikling.

Da skal ingen bli overrasket om Innlandet etter en del år sitter igjen med et «hovedsykehus» på Hamar, et supplerende sykehus i Lillehammer, et mer elektivt forankret sykehus i Gjøvik – og med Tynset fortsatt intakt. Mens forvitringen av de distriktspolitiske ambisjonene nærmer seg en fullbyrdelse.

I mellomtida skal vi fortsatt få høre mye om et «Mjøssykehus».

Hallvard Grotli, politisk redaktør i GD