Gå til sidens hovedinnhold

Hva skal til for å kalles Lillehammer-maler?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Kunsthistoriker og tidligere direktør for Lillehammer Kunstmuseum, Svein Olav Hoff, kommer i disse dager ut med en bok om Lillehammer-malerne. Boken omtales som et monumentalt verk.

I GDs intervju med Hoff spør journalisten: «Det er blitt en mannstung bok?» Hoff svarer: «Det var rett og slett ingen kvinnelige malere i Lillehammer i denne perioden».

Jeg innleder det som kommer nå med et forbehold: Hoff er sitert korrekt. Hvis så er, så er dette en interessant påstand fra en kunsthistoriker. For det fantes kvinnelige malere på Lillehammer i perioden.

Å velge å ikke vie plass til kvinnelige malere er én ting, å hevde at de ikke fantes er en ganske annen. Og i et monumentalt verk på over 330 sider burde det kanskje vært rom? I alle fall hvis forfatteren vil at boka skal bli akseptert som en akademisk publikasjon om malere som arbeidet på Lillehammer i den perioden.

I følge intervjuet med Hoff er kun fire kvinnelige kunstnere nevnt i boka. Ingen av dem er kunstneren Christiane Biørn Jorde (1876-1950), som bodde og virket mesteparten av sitt liv på Lillehammer, og malte motiver derfra.

Som de fleste andre kvinner i hennes samtid, nådde hun ikke like langt som sine mannlige medkunstnere. Men skal vi tro omtalene av henne, var det ikke ferdighetene det stod på. Hans Undset Svarstad - Sigrid Undsets sønn - skrev i sitt minneord i Verdens Gang om Christiane Biørn Jorde: «Så vel hennes begavelses dype egenart og sterke personlige preg, som den karakteristiske ektehet, ureddhet og ubestikkelige redelighet med hvilket hun forvaltet sine sjeldne evner, pekte henne alltid ut som en kunstner av usedvanlig format.»

Undset Svarstad fortsatte: «Det er noe dypt tragisk i at en kunstnergjerning så frodig og generøs som Christiane Biørn Jordes, helt til i dag er blitt så lite påaktet som tilfellet dessverre har vært, og i at et talent og et temperament så rikt og givende som hennes, i hennes egen levetid ikke fikk virkning så lang utover som det burde.»

Skjønt, så lite påaktet var ikke kunsten hennes i sin samtid. Hun var stilt ut tre ganger på Høstutstillingen, i Oslo og Trondheims Kunstforening og diverse ganger i Lillehammer Bys malerisamling. Hun hadde også separatutstillinger i Kunstnerforbundet i Oslo. To år etter hennes død, arrangerte Lillehammer Bys malerisamling en minneutstilling til ære for henne, samt en separatutstilling i 1977. Hun er også omsatt på Blomqvist (Norges største kunsthandler) i nyere tid.

Til kvinne å være, på den tiden, vil jeg heller påstå at hun nådde rimelig langt. Hun kunne jo bare vært gift og glemt, slik de fleste ble.

Likevel har forfatteren av et monumentalt verk over Lillehammer-malerne valgt å utelate henne fra historien. For å utelate henne fra boken må være er bevisst valg? For jeg regner med at forfatteren har hørt om Christiane.

I et festskrift for Lillehammer fra 1927 omtales hun slik: «I 1917 ble Lars Jorde gift med frøken Kristiane Biørn, som også er en dyktig malerinne, og mange påstår endog, at fru Kristiane går Lars en høi gang.»

Om hun gikk Lars en høy gang skal ikke jeg bedømme, men at hun fantes – og var kunstner – er det ingen tvil om.

Ragne Victoria Kolaas Stauri, kunst- og historieutdannet lege